|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
| Sverre Knudsen, forfatter | sverre@knuds1.net | ||||||||||||||||
|
|||||||||||||||||
| Bøker | Dikt, tekster | Plater | CV | Artikler | Bilder | ||||||||||||
| Strålende nederlag Roman - Aschehoug, 1989 
- Jeg må be
Dem være vennlig å ligge med min kone i natt. Jeg har arrangert alt. Jeg
har bestilt bord på l'Entrecôte til klokken åtte i kveld, og et dobbeltrom
på SAS-hotellet i Deres navn.Mannen var noenogførti, liten, hadde sort høyhalset genser i ull, enkel, stilfull dressjakke, han hadde tynt hår og minnet om en eller annen fotballspiller, en høyreback på Lyn på slutten av sekstitallet. Det kunne være naturlig å anta at mannen var gal, men han var definitivt seriøs, overhodet ikke typen som hadde fantasi nok til å bli gal. Han sto rett innenfor døren til et ca. 10 kvadratmeter stort kontor, en loftsetasje, halve rommet hadde skråtak. Det fantes et skrivebord i rommet. Bak det satt en mann, rundt tredve år, på skrivebordet en PC som vokste opp av et kaos av papirer, bøker og aviser. Det var én hylle i rommet, en ekstra stol, og noen kasser med flere papirer. Den nyankomne mannen virket brydd, men ikke nervøs, saklig og gjennomført, det eneste som brøt med intrykket av en perfekt gjennomført forsikringsagent, lege eller økonomiansvarlig i en middels stor religiøs sekt, var den store pakken han bar under armen. Sannsynligvis var det et maleri, men det var pakket inn med alnindelig brunt gråpapir og hyssing, så det var umulig å se - det kunne ha vært et speil, men mannen virket lite speilorientert så det var mest trolig et maleri. Han mislikte tydelig at han måtte bære på maleriet, det var et brudd i planen hans, han merket at mannen bak skrivebordet så på det, og mannen gløttet raskt ned på det selv, irritert over at det fjernet oppmerksomheten fra det sentrale - denne vanvittige oppfordringen han framførte med den ytterste saklighet. Peder Christen Asbjørnsen, en mann i sin beste alder, 31 år, på toppen av sin karriere, satt ved skrivebordet, foran sin taiwanske AT-klon med en hvinende bakrus, pimpa lettøl for å døyve de verste dragningene, hadde bestemt seg for kino klokka sju, to halvlitere på et sted der det ikke var fare for å treffe dårlige venner eller sjarmerende servitriser, og så rett hjem, en svett natt, på Tøyenbadet klokka sju, minst en kilometer, badstue, og en liten kanne kaffe på Norrøna, før han skulle dra på kontoret å få gjort noe. Den siste uka hadde vært krise, bare sol, og hele byen en farlig blanding av utendørsrestauranter og piker som bare finnes når det er godt vær. Alle de fire bankkontoene hans var overtrukket, han hadde to bryllupssanger og en bursdagstale som skulle ha vært levert, og en serie av brutte avtaler bak seg. Denne dagen hadde bestemt seg som landingsdag, utflating og svetting på vei tilbake til et streit liv. Peder, eller PC, trengte ro, dårlige aviser, filtersigaretter og langsomme bevegelser. Denne mannen passet ikke i disse planene. Lettølet begynte å skumme i magan hans, steg oppover og meldte seg nede i halsen. Han tente en ny røyk med den forrige, tømte glasset og fylte det, pustet dypt og skulle til å fortelle mannen noe, men han fortsatte: (Fra første kapittel.) |