I løpet av det første sekundet etter at jeg våkna skjønte jeg følgende:

1. Jeg var Morten Miles Mo, snart 15.
2. Jeg var i en sovekupé på et lyntog som akkurat hadde stoppa.
3. Jeg var på vei til faren min i Oslo fordi moren min var blitt veldig syk.
4. En mann som het Frank skulle møte meg.
5. Det var ikke Frank som hadde kommet seg inn i kupeen og akkurat nå presset en hånd over munnen min.
6. Jeg var blitt forelska.

      ”Du holder fullstendig kjeft ellers er du ferdig!” hveste hun.
      Den som snakket var helt klart ikke Frank (jfr. pkt. 5) og dessuten var grunnen til punkt 6.
      Jeg hadde aldri sett henne før.
      Hun løfta hånda fra munnen min. Jeg sa ikke en lyd.
      ”Helt stille!” fortsatte hun med samme dempede, hissige tonefall og en helt vidunderlig aksent, mens hun stirret intenst på meg i et øyeblikk. Så snudde hun seg mot vinduet, dro opp gardinet og begynte å fikle med noe som jeg ikke kunne se hva var.
      Jeg bare lå helt rolig mens jeg vred hodet maksimalt for å få med meg mest mulig av henne. Hun var akkurat passe gammel, altså omtrent som meg, hun var mørk og helt sikkert fra utlandet et sted, men ikke så veldig langt ute for huden var ganske lys. Hun hadde kort, sort hår og ganske kraftige øyenbryn. Ellers hadde hun jo øyne og ører og nese og sånn som vel egentlig så ut som øyne og ører og neser flest, bortsett fra at de var så ganske perfekt utformet og så helt vidunderlig plassert.
      Hun var ganske enkelt veldig, veldig pen.
      ”Hva er det du ligger der og gliser av!?” hveste hun plutselig mot meg samtidig som hele vinduet ramla ut og forsvant. Jeg venta på det store braket, og det gjorde nok hun også for hun hevet skuldrene og myste med øynene et kort øyeblikk. Det kom ingen slike lyder, i stedet hørte jeg en stemme der ute som hveste: ”Kom dere ut, for svarte helvete! Snuten er på vei for å hente deg, bondeknøl!”
      Jeg registrerte det som ble sagt, men klarte ikke helt å oppfatte hva det betydde. Dessuten hadde jeg jo et spørsmål å svare på.
      Og jeg er veldig god til å snakke.
      ”Grunnen til at jeg smiler,” begynte jeg, ”er at da jeg våkna var jeg sikker på at jeg hadde kommet til himmelen.”
      Hun var i ferd med å løfte det ene beinet over vinduskarmen, men stoppa opp og så forundra på meg.
      ”Selv om jeg alltid har trodd at engler skulle være lyse, både i håret og i klærne, og at de kanskje skulle sveve litt rundt som noen halvfete ballonger av smil og vennlig glede og lettfattelig skjønnhet, men jeg skjønner jo at jeg har tatt fullstendig feil for det synet som møtte meg er det mest utrolig vakre jeg noen gang har sett selv om det på ingen måte var verken svevende eller umiddelbart vennlig og på ingen måte lettfattelig, det var ganske enkelt ...”