Sverre Knudsen, forfatter

sverre@knuds1.net

Bøker

Dikt, tekster

Plater

CV

Artikler

Bilder

Kommer sjelden alene Ungdomsroman, 1999, Aschehoug

En. Mamma døde rett etter stengetid.       Den siste kunden forlot kaffebutikken et par minutter på fem og mamma ble sikkert stående bak disken og vente på at langviseren på klokka over hyllene med te skulle bevege seg det siste lille hakket til tolvtallet, slik at hun kunne gå over gulvet, låse døra og begynne med oppgjøret. Det hadde vært mye å gjøre den dagen og hun var sikkert spent på hvor mange penger det var i kassa; glad og fornøyd siden butikken hun hadde drømt om i så mange år omsider var i drift og allerede så ut til å bli en suksess. Kanskje hun støtta seg til disken med den ene hånda, kikka på skrå opp mot klokka og registrerte at det nesten var utsolgt for Earl Grey.       Hun må vel ha ant et eller annet?       Det kan vel ikke være slik at man lever og lever og lever, og så er man død. Man må jo forstå hva som er i ferd med å skje; få et lite minutt til å tenke seg om, få muligheten til å oppsummere, sørge for at det blir noe igjen etter en – tanker, en følelse, en stemning - et eller annet ...       Kanskje mamma skjønte hva som foregikk, men tanken på å ta seg av personlige problemer i arbeidstida hadde aldri falt henne inn, så det siste minuttet tror jeg at hun bare sto og betraktet den tynne sekundviseren som holdt på med den aller siste runden mens hun forsøkte å konsentrere seg om praktiske ting.       Det var helt stille da jeg kom inn i butikken kvart over fem, og jeg stoppa opp midt ute på gulvet med en uklar følelse av at noe var forandra. Siden jeg ikke så mamma var jeg sikker på at hun var nede i kjelleren eller ute på doen i baktrappa, og jeg ble stående i noen sekunder mens jeg kikka meg omkring.       Dette er hennes, alt sammen, tenkte jeg.       Mamma hadde innredet og organisert nesten alt som hadde med kaffebutikken å gjøre, men det var mer enn de praktiske og konkrete sporene av henne som var til stede i lokalet: En del av henne var til stede i alt som var der inne, det merka jeg for første gang klokken kvart over fem denne onsdagen i august.       Først ble jeg nesten litt rørt over å oppdage dette. Jeg tenkte på den lille kladdeboka hennes der hun hadde notert ned alle planene sine for den nye butikken, hele det siste året, men så ble jeg plutselig urolig, veldig urolig.       Noe var galt.       Hun lå bak disken.       Det mest skremmende var ikke å finne henne slik, men at jeg ikke kjente igjen mamma i personen som lå urørlig på gulvet. Hun var i hele butikken - i det lyse panelet, de brune hyllene, det flislagte gulvet, de to små bildene, klokka på veggen - men mamma var ikke til stede i kroppen sin lenger.       Hun var borte, og snart ville hun være glemt.       Likevel ville livet fortsette som før.       Jeg opplevde dette allerede i løpet av de sekundene det tok før jeg ringte til legevakta, men jeg forsto det ikke før mye senere.       Mens jeg sto der bak disken med mamma liggende på gulvet foran meg, kan jeg ikke huske annet enn at jeg så meg omkring i lokalet og la merke til at kurven som det pleide å være hjemmelagde boller i, var tom, og at det nesten var utsolgt for Earl Grey.       Det var alt som var igjen.