Tredje påskedag klokka tolv akkurat kom Vera småløpende ut fra IOGT.
      Jeg hadde sittet der siden klokka halv elleve, men hadde ikke fått med meg at hun gikk inn. Pappa var på jobb og skolen begynte ikke igjen før i morgen, så jeg hadde tatt med meg frokosten til vinduet.
      Jeg hoppa opp fra stolen min, løp bort til speilet, sjekka at den oransje Ben Sherman-skjorta satt ordentlig, at bootsene var nypussa under de høyt oppbretta mørkeblå olabuksene. Så løp jeg tilbake til vinduet, fikk så vidt med meg et glimt av henne før hun forsvant inn på fortauet under rommet mitt og løp bort mot hjørnet. Jeg åpna vinduet, lente meg ut, og så at hun gikk inn på 7-Eleven, før jeg grep collegejakka, puttet solbrillene i lomma og løp ut.
      Vera sto ute på hjørnet av Akersgata med ryggen til meg da jeg kom ut. Så krysset hun gata og småløp oppover parkeringsplassen på andre siden. I hånda hadde hun et digert kaffekrus med lokk. Jeg syntes hun småløp på en helt fortreffelig måte. Jenter kan jo stort sett ikke løpe, men Vera var rask, elegant og utrolig stilig i de utslitte lyseblå olabuksene, møkkete hvite Converse joggesko og den samme tunge sorte og grå motorsykkelskinnjakka som sist.
      Jeg fulgte etter henne. Oppover parkeringsplassen, som ligger ved siden av Trefoldighetskirken, og forbi nedsiden av de digre søylene som er en del av Deichmann, hovedbiblioteket i Oslo. Ved trappene svingte hun til venstre og holdt god fart mot Fredensborgveien. Jeg begynte å bli godt kjent her, dette var den nye skoleveien min. Elvebakken videregående lå ikke mer enn fem minutter borte, og burde være en god grunn til å flytte hit. Men akkurat nå løp nok den aller viktigste grunnen like foran meg.
      Fra Fredensborgveien går det en trapp ned til Møllergata skole som ligger et kvartal fra skolen min. På hjørnet ved denne trappa stoppet Vera, låste opp døra til en butikk og gikk inn.
      Jeg stoppet opp. Selv om jeg hadde planlagt å følge etter henne, og tilfeldigvis ta henne igjen på et passelig sted, så begynte jeg å tenke.
      Tenking er ikke alltid så bra for meg.
      Det er ikke alltid lurt å vite hva man driver med. Så lenge det eneste som befinner meg oppe i hodet mitt er Følg etter henne! så går jo alt av seg selv, men når jeg begynne å stille spørsmål, så knoter alt seg til.
Skal jeg gå inn i butikken? Jobber hun der? Hadde hun overnatta på IOGT? Hva med Cap? Burde jeg utfordre ham til duell? Hva slags butikk er det hun står i? Vil det være naturlig for meg å gå inn der? Hva om de selger seksuelle hjelpemidler for homser? Vil hun skjønne at jeg har fulgt etter henne? Gjør det noe om hun skjønner at jeg har fulgt etter henne? Var hun virkelig bittelitte grann høyere enn meg? Hva er meningen med livet?
      Jeg svarte raskt på alle spørsmålene, og så fulgte jeg etter henne inn i butikken. Samtlige spørsmål hadde blitt besvart med vet ikke, men allerede da jeg kikket inn gjennom vinduet skjønte jeg hva slags butikk det var.
NORA, sto det der - Norsk Rock Antikvariat. En butikk full av vinylplater, dekorert med bandplakater på veggene.
      Dette var skjebnen.
      Dette var den kvapsete lille fyren. Engelen med pil og bue. Dette var meningen. Vera og jeg var som skapt for hverandre.       Ikke bare spilte vi i band begge to, vi hadde også et nært forhold til bygninger med inngang fra Keysers gate, og vi var levende opptatt, som det heter, av vinylplater.
      For det var vinylplater de solgte på NORA, jeg hadde til og med vært innom der en gang i fjor høst, rett etter at jeg begynte på Elvebakken. Nå hadde ikke jeg så mange vinylplater selv, jeg hadde faktisk ingen. Ennå. Men det var bare fordi jeg ikke hadde platespiller. Jeg hadde tenkt å begynne og samle på vinyl. Flere ganger. Spesielt i løpet av de syv sekundene som gikk fra jeg kikket gjennom vinduet til jeg gikk inn i butikken.
      - Takk for sist, sa jeg og så rett på henne mens jeg smilte litt mer enn egentlig planlagt. Munnvikene mine hang seg fast på oversiden av øreflippene, og jeg fikk dem ikke løs igjen.
      - Sist? sa hun, og det virka faktisk som om hun ikke kjente meg igjen, noe som selvfølgelig var helt absurd. Jeg hadde jo tenkt på henne hele tiden. Det måtte hun vel ha merka? - Å, ja, sa hun og smilte kort. - Den nye gutten. Hei.
      - Ja! sa jeg. Den nye gutten! Hun hadde tenkt på meg! Hun visste noe om meg! - Ja! gjentokk jeg.
      - Ja? gjentok hun og så spørrende på meg. - Kan jeg hjelpe deg med noe?
      - Ja! sa jeg, og det var like før jeg kastet meg om halsen på henne.
      Så begynte jeg å tenke.
      Ops.
      Hva var det jeg drev med?
      - Jeg vil gjerne ha en plate, sa jeg. - Vinyl, la jeg til. Munnen min hang fremdeles fast rundt ørene, og jeg begynte å bli sliten. På en eller annen måte hadde blikket mitt festet seg i øynene hennes, helt konkret, som en rørledning, tenkte jeg, og all energi, alt innhold i meg ble jevnt og trutt tappet fra meg og over i henne.
      Det var nesten litt unaturlig.
      - Da har du kommet til rett sted, sa Vera. - Tenkte du på noen bestemt plate? Eller er det det samme?
      Kontakt.
      Jeg følte at det umiddelbart oppsto en dyp og intens kontakt mellom oss. Vi hadde så utrolig mange felles interesser. Vi kunne snakke sammen i det uendelige. Jeg hørte fanfarene, trommevirvlene, drysset av glitrende stjerner og koret av lubne, små engler. Vi var i gang.
      - Ja! sa jeg. - Nei!
      Jeg nikket og ristet på hodet samtidig. Selv om det meste av det som hadde vært meg selv var overført til Vera, så var det et eller annet som beveget seg oppe i den uregelmessige kula på toppen av meg der håret er plassert.
      Det var en tanke.
      Du oppfører deg som en idiot, sa tanken.
      Jeg klarte å hekte munnvikene ned fra ørene, samtidig som jeg fikk blikket vekk fra Vera, og kikket meg omkring. På nærmeste vegg sto det en rekke plater utstilt. Jeg pekte på dem.
      - De, sa jeg og begynte å gå etter min egen pekefinger. Egentlig kan jeg masse om musikk, og mener at typen musikk man velger, viser hva slags type man selv er. Det kan fortelle om du er en hengiven og ærlig sjel eller en overflatisk juksemaker. Men akkurat da husket jeg ingenting. Jeg så masse bilder og tekst som jeg ikke fant noen sammenheng i. Jeg snudde meg mot Vera igjen. Hun sa ingenting, men så veldig bekymra ut. - De! gjentok jeg.
      Vera ristet på hodet. Oppgitt.
      Jeg snudde meg mot platene igjen. Da kjente jeg igjen noe. AC/DC og Mštorhead. Jeg gikk bort til veggen, pekte på Back in Black og deretter på Ace of Spades, en plate av hvert av de to bandene som Vera hadde på jakka.
      Jeg betalte og kom meg ut så fort jeg kunne.
      - Ekte vare, sa Vera, men jeg klarte ikke å møte blikket hennes, følte at jeg juksa.