Sverre Knudsen, forfatter sverre@knuds1.net

Bøker Dikt, tekster Plater CV Artikler Bilder
RASK
Ungdomsroman - Aschehoug, 1992



Kapittel 1. Motsatt

Alle sammen er sammen, men jeg er alene.
Jeg gjentok setningen lavt for meg selv. Der lå løsningen. Det var sånn det var. Jeg hadde tenkt noe lignende mange ganger, men aldri klart å uttrykke det så presist, aldri funnet en setning som beskrev hvordan det var å være meg. Man kunne si at jeg var sjenert, eller nærsynt, eller hadde for lange armer, eller for stort hode, men det var ikke bare det. Jeg var motsatt. Nå hadde jeg i hvert fall funnet årsaken: Alle sammen er sammen, men jeg er alene. Bra setning, syntes jeg, veldig godt sagt på en måte. Men selv om setningen var både gjennomtenkt og velformulert, var det et problem - den stemte ikke helt. Alle måtte vel egentlig være omtrent like alene, det ville jo være mest logisk. Likevel var det ingen som oppførte seg sånn. Hvis noen følte noe lignende måtte de i hvert fall være jævla flinke til skjule det. Det var akkurat som verden var i farger og jeg i sort/hvitt. Eller motsatt. Som om alle andre visste et eller annet jeg ikke visste. Som om det lyste og blinka av meg så alle kunne se at: Der går han som er helt motsatt... Da jeg gikk i første klasse prøvde jeg å fortelle mutter og fatter om det.
- Jeg føler meg så tom i hodet, sa jeg. Godt sagt, syntes jeg den gangen. Det var ikke bare det at jeg faktisk hadde et veldig stort hode; sånn der øverst på kroppen, men det føltes så alt for stort. Og inni var det noen ganske få tanker som ble helt lost fordi de ble så små. Alle andre kunne bare stikke de små hodene sine sammen og være helt enige i alt mulig. Verden ble et stort hode som jeg ikke kom inn i fordi mitt hode var alt for stort. Akkurat som når man kommer ut fra en kino og hele filmen er inne i hodet; alle lyder og farger ute virker helt fjerne og man må passe seg for å ikke gå på rødt lys eller telefon-stolper eller gamle damer eller begynne å snakke på et hittil ukjent språk. Jeg hadde prøvd å forklare alt dette, og håpet selvfølgelig at folka mine ville si at det var helt vanlig. Men det var det visst ikke. De sendte meg til doktor.
Han spurte utrolig mange teite spørsmål som jeg svarte tålmodig på - fyren hadde jo ikke peil. Så sendte han meg bare videre til fysioterapeut. De mente jeg var anspent i skuldrene og at det førte til en slags svimmelhet! For noen puddinger. Her kommer en sneip på sju år som stiller viktige eksistensielle spørsmål og de sier at det bare skyldes stiv nakke. Så måtte jeg gå en gang i uka til en gammel dame i Frognerveien som var full av ånd og dårlig ånde. Det lukta brekasje av munnen hennes, som av frukt med brune og bløte flekker. Hun fortalte stadig om den gangen hun hadde spist middag med Kjell Bekkelund. Jeg var dum nok til å fortelle at jeg spilte piano. Det gjorde at hun drev og plukka på fingrene mine hver gang jeg kom til henne: - Lange elegante piano-fingre, sa hun og strøk og klappet på dem, - riktige kunstner-fingre! Hadde hun vært mann hadde hun sikkert vært homo. Jeg sa at jeg følte meg mye bedre ganske raskt og nevnte aldri mer for noen det der med hodet mitt. Man snakker visst ikke om sånt.

Kapittel 29.
SPY! FLUE! SPY!

Så satt vi der. Det vil si; Rolf sto med den svære bassen som manglet en streng hengende så lavt at han så vidt rakk ned med henda, mens jeg satt med mitt nye orgel på skrivepulten, Fahmi satt på en krakk med bongoene sine mellom beina og Ivo lå på senga til Cecilie med gitaren oppå seg. Moren til Rolf, Erlend og Cecilie hadde omsider dratt på besøk til bestemor i Andeby eller noe lignende. De skulle ikke komme tilbake før søndag og jeg skulle ligge over. Jeg gravde oppi en helt ny lomme på den helt nye jakken etter Teddy-pakka som jeg ennå ikke hadde klart å røyke opp. Sigarettene var blitt litt krøllete og den jeg dro fram hadde en liten sprekk. - OK, da begynner vi, sa Rolf. Ivo begynte å le, Fahmi så ganske forvirra ut og jeg lengtet tilbake til den hyggelige butikken og de koselige kundene mens jeg prøvde å få fyr på den sprukne røyken. - Tøft! lo Ivo. - Vi bare begynner på likt, og så ser vi hva som skjer! Jeg fikk fyr, sugde inn, og prøvde å snakke mens røyken var på vei ut igjen. - Hva med navn... begynte jeg, men jeg tror ikke noen hørte det. Og så kom det ikke noe røyk ut. Kanskje jeg hadde inhalert så kraftig at all røyken ble borte? Men jeg ble liksom ikke noe særlig svimmel heller... - Røyken din er knekt, sa Fahmi og jeg putta den tilbake i pakken før det ble gjort noe mer nummer av det. - Jeg kan bassen på School's Out med Alice Cooper, sa Rolf.
- Kan du akkordene, prøvde jeg og prøvde å få tobakksrusket vekk fra tunga.
- Jeg spiller ikke akkorder, svarte han mens han tente en perfekt rullings som jeg ikke hadde sett hvor han hadde fått tak i. - Du spiller visst bare på tre strenger også du, grynta jeg. - Jeg trodde basser pleide å ha fire... - Har ikke bruk for den lyseste strengen, svarte han, - den er det ikke noe trøkk i likevel... - Ĺ ja, begynte jeg, klar til en liten krangel, men Ivo avbrøt meg.
- Vi kan prøve en vanlig blues, sa han.
- Hvordan er det? spurte Fahmi.
- Det kan jeg! sa Rolf. - Hvis vi spiller det fort nok så blir det rock 'n roll. Det er bare E dur, A dur, E dur, og så litt kortere på H 7, A dur, og tilbake til E dur. OK? - Kan vi ikke spille i C, sa jeg, - det er mye enklere på piano... eller orgel...
- Ikke på gitar, sa Ivo, - da er E helt ålreit.
- Nå har jeg øvd det inn i E, sa Rolf, - vi prøver det. En - to - tre - fir!
Det ble mye lyd. Forferdelig mye lyd. Alle sammen prøvde å låte som et helt band alene. Og det gikk ganske skeivt. Ivo så ut til å trives godt i E dur, så h!an skifta ikke akkord før Rolf og jeg gikk opp til H 7, og der mista jeg også følge med Rolf. Fullstendig takras.
- Dritbra, ropte Rolf da alle sammen hadde gitt opp.
- Jeg skjønner ingenting, sa Fahmi. - Hvordan skal jeg spille til dette her?
- Prøv å spille i takt, sa jeg surt. Ivo bare lo.
- Jeg spilte i takt! sa Fahmi og så ganske fornærma ut.
- Kanskje det, men du trenger ikke spille så mye, forsøkte jeg meg. - Alle sammen trenger ikke spille alt de kan på en gang. Vi må være litt sparsomme... Og så er det en fordel at vi skifter akkord på omtrent samme sted, sa jeg til Ivo. - Men det låt da ganske tøft, flirte han tilbake
- Oslo kommunale musikkskole, sa jeg.
- Ikke drit deg ut 'a, sa Rolf. Dette var jo ganske rocka dette...
- Du spiller alt for fort, sa jeg.
- Det må være fort!
- Ikke fortere enn at du får med deg fingra!
- Yippie! ropte Ivo. Dette høres ut som allmøte på klinikken til muttern!
- Vi prøver igjen, sa Rolf. - Vi må jo prøve oss fram!
- Jeg er sulten, sa Ivo.
- Jeg tror ikke det er noe vits at jeg... begynte Fahmi og så enda ganske fornærma ut.
- Vi prøver litt til, sa jeg til ham. - Jeg mente ikke å... Hvis vi begynner med bare bass og trommer først, så kan Ivo og jeg komme inn etterhvert. Og vi prøvde. Etter at Rolf og Fahmi begynte å få til noe som nesten hang sammen, la jeg inn noen forsiktige akkorder. Jeg satt med ryggen til Ivo og ropte til han at han skulle falle inn, men ingenting skjedde. Jeg ropte igjen, men det skjedde fremdeles ikke noe. Jeg slutte å spille og snudde meg. Oppe i senga lå Ivo og leste i en tegneserie. - Er du med eller! ropte jeg. Ivo var ikke den som lot seg stresse.
- Edderkoppen er i grunnen ganske kult, sa han. - Har du lest denne her... Han holdt fram bladet.
- Jeg har fortsettelsen også, sa Rolf og begynte å grave i en haug med blader.
- Er vi ferdige? spurte jeg surt.
- Vi begynner å få det til nå, sa Fahmi.
- Vi prøver litt til, sa Rolf, - så kan vi ta pause. Vi kan kjøpe litt digg for penger fra bandkassa.
Det gikk forferdelig treigt. Vi terpa og terpa på de tre akkordene. Det er helt utrolig så mange måter det går an å spille dem feil på. Når vi en gang klarte å komme oss nesten feilfritt gjennom en runde ble alle så overrasket at vi sluttet å spille. - Nå kan vi det, ropte Rolf. - Nå må vi bare skrive en tekst, og så har vi vår første låt klar! Hva skal den hete?
- Edderkoppen! flirte Ivo.
- Bra! sa Rolf. - Jeg er en diger edderkopp! Som klatrer opp...
- ...på din kropp! sang Ivo.
- ...i full galopp, sa jeg for å være med.
- Dritbra! Rolf var dødsivrig. - ...i tropp! Det er en hel tekst. Hør nå:

		Jeg er en diger edderkopp
		Som klatrer opp på din kropp
		En tropp i full galopp
		Oh yeah!
- Det passer ikke med melodien, sa jeg. - Dessuten kan ikke en edderkopp være en hel tropp...
- Ikke vær så pirkete a'! Det ordner vi, sa Rolf som spaserte rundt i rommet mens han slo løs på bassen. - Spill gitar, Ivo. Så prøver jeg å synge!
- Jeg vil synge, sa Ivo.
- Vi kan synge begge to, sa Rolf. - Tostemt! Men spill gitar til, så jeg kan ordne litt på teksten. Ivo begynte å spille. Rolf prøvde seg litt fram, og etterhvert ble det sånn:
		- Jeg er en diger edderkopp
		Som klatrer opp, på din kropp
		En håret, ekkel edderkopp
		Som en tropp
		I full galopp
		Oh yeah!
- Vi er berømte! ropte Rolf. - Vi må lage plate! Han virra sånn rundt i rommet at reiseradioen dundra i gulvet. Men han lot seg ikke merke av det. Ivo lå helt flat på senga og lo og Fahmi og jeg hylte også av latter. Låta hørtes helt fantastisk bra ut. Vi prøvde å spille den igjennom, men ble aldri ferdige før en eller annen begynte å le.
- Vi lager flere låter, ropte Rolf. - Flere edderkopper!
- Nei fluer! ropte jeg i fistel. - En sang om en spyflue! Som spyr på en byfrue!
- Dritbra! Rolf sto oppe på pulten nå. Han halte reiseradioen etter seg og tråkka nesten på orgelet mitt. Alle ropte i munnen på hverandre, og i løpet av fem minutter hadde vi en ny tekst.
		Verdens feteste spyflue
		Spøy på en fisefin byfrue
		Så fløy den bort til en systue
		Og fikk sydd seg en skikkelig ny lue
		Spy! Flue! Spy!
- Oh yeah! brølte Rolf og hoppa slik at Kurér'n føyk inn i veggen og avleverte nyheter på samisk i stedet for det ene bassriffet han kunne. Ivo fniste:
- Der har vi det etniske preget! sa han til meg mens Rolf skrudde radioen enda høyere.
- Vi bruker de samme akkordene på denne så har vi to låter!
- Vi spiller den speilvendt, ropte Ivo, og prøvde seg fram.
- Prøv med A moll i stedet for dur, og flytt 7'ern fra H'en til E'en! Jeg måtte brøle jeg også for det var utrolig mye lyd i rommet. Rolf hylte og sang mens han prøvde å spille bass, men alt som kom ut av radioen var samiske meldinger - egentlig minst like rytmisk som basspillet hans. Ivo hamra løs på gitaren, Fahmi hadde virkelig begynt å få draget på bongotrommene og jeg spilte visst noe jeg også. Alle ropte i munnen på hverandre og vi var fantastiske.
- Jeg nekter å spille moll! pep Rolf. Han hadde enten mistet stemmen eller kommet i stemmeskiftet. - Moll er for visesangere! Det roet seg ned.
- Hva er galt med visesangere? spurte Ivo.
- De er stygge! Rolf var den eneste som enda lagde masse lyd. - Og dessuten spiller de viser! Han fortsatte å spille bass, men var nå over på værmeldingen.
- Prøv med moll 7, sa Ivo, og spilte en slik akkord noen ganger.
- Jazz! ropte Rolf. - Vi kan vel ikke spille jazz! Vi er for faen ikke jenter!
- Her er en skikkelig gutte-akkord, sa jeg og la hele underarmen over tangentene.
- Den var drittøff, ropte Ivo ivrig.
- Ja! ropte Fahmi. - Og så kan jeg spille slik til det! Han angrep trommene sine som om de hadde gjort ham noe riktig ille.
- Rock 'n Rolf, hvinte Rolf og prøvde seg på duckwalk. Han hoppet bortover gulvet på ett ben i knestående.
- Kan ikke du legge inn noe annet, Rolf. For eksempel distrikssendinga eller noe annen action, sa Ivo. Rolf slo løs på bassen noen ganger og la tydeligvis merke til at det ikke var han som lagde lyden som kom ut av radioen.
- Vi må ha en mygg-sang også, sa han, nesten dempet mens han fikla med ledningen. - Mygg rimer på stygg.
- Og trygg, sa jeg.
- Og snygg, sa Ivo.v - Snygg er vel ikke noe ord, vel, sa Rolf.
- Det er svensk, sa Fahmi, - betyr pen eller noe sånn.
- Kan du svensk, eller? spurte Ivo. - Har du lært det på skolen i India?
- Jeg har bare gått på skole i Norge, sa Fahmi. - Jeg er født her. Og dessuten er foreldra mine fra Marokko...
- Jeg trodde du var fra Pakistan, sa Ivo.
- Du sa India...
- Jeg mente det ikke sånn... Ivo ble litt usikker.
- Døh! Vi snakka om mygg! Rolf hadde fått vekk de kjipe værmeldingene og basslyden var tilbake. - Hva mer rimer på mygg?
- Rygg, sa Fahmi. Og så jobba vi med en myggesang. Den fikk vi ikke så bra drag på som de to andre insekt-tekstene. Det ble småkrangling om hvem som hadde de beste rimene. Etter en stund spurte Rolf om noen var sultne og alle stormet ut på kjøkkenet og angrep kjøleskapet og brødboksen.
- Nå må si snart finne et navn, sa Rolf midt inne i en kjempebit.
- Og logo, sa jeg, - så vi kan få laget T-skjorter og plakat.
- Og fanklubb! ropte Rolf så smulene sprutet. Vi diskuterte fanklubb og var enige om at det egentlig var noe tull, men hvis det først skulle være en fanklubb var det best at vi startet den selv.
- Så har vi full kontroll, gumla Rolf.
Fahmi måtte gå og vi skulle prøve å avtale ny øving. Rolf gikk inn for 5 - 6 øvinger i uka, Ivo mente det holdt lenge med én, og til slutt ble vi enige om to.
- Alle skriver minst to tekster hver til neste gang, foreslo jeg, men bare Rolf var enig. Til slutt gaula vi Spy! Flue! Spy!, syntes den hadde store sjanser på Norsktoppen og var enige om at det snart var på tide å la berømmelsen gå oss til hodet.