<@Shygrrrl>Er du der?

Det var jeg. Helt aleine i cyberspace med ei knurrende jente. På IRC. På #grrr. Hva dette egentlig innebar, hadde jeg ingen oversikt over. Dette var første gangen.
      Hvordan jeg hadde havna der er en kort historie: Jeg er lettlurt. Og min vanligvis gode venn Rolf hadde lurt meg. Det var i hvert fall slik det føltes der jeg satt på rommet hans, med datamaskinen hans, og prøvde å snakke med fingrene. Rolf var ute. Best at jeg prøvde meg helt på egenhånd, mente han. Tidligere hadde jeg bare sett på mens han hakket lystig i vei på tastaturet, og slik burde det vel ha fortsatt. Men så var det denne Shygrrrl, da. Jeg hadde lagt merke til henne mens jeg hang over skulderen til Rolf. Hun dukket opp, kom med noen heftige replikker, og forsvant. Det var noe ved henne.
      Så her satt jeg. Det er forferdelig vanskelig å snakke med folk via et tastatur. Det er sannsynligvis helt naturstridig og fører til at det ikke bare er samtalen som forflyttes til fingerene, men hjernen også. Min var plassert under venstre lillefingernegl. Jeg skrev, slettet, skrev mer og slettet mer uten at det i det hele tatt minnet om norsk.

<@Shygrrrl>Hallo. Hvordan har vi det idag?

      Jeg vrei hjernen for de mest geniale og vittige kommentarer, jeg formulerte og forandret, hakket og hakket. Som kjent er jeg jo egentlig en artig knekt og en vittig skrue.

<staaL>hei
<@Shygrrrl>Du verden. Så du er i live. Hvordan er været?
<staaL>Været?
<@Shygrrrl>Ja, været! Sol, vet du. Eller regn, eller tåke eller lyn og torden. Været, slik alle duster snakker om når de egentlig ikke har noe å snakke om.

      Det tok ca. to sekunder fra jeg sendte mitt ord med spørsmålstegn etter til svaret hennes dukket opp. Usedvanlige fingrer på denne jenta. Jeg lurte på hvordan de så ut og gikk løs på tastene igjen, men de var på feil plass, fingrene skrev ikke det hodet ba dem om, og det var ikke så rart, for hodet ga usedvanlig mange motstridende beskjeder på merkelige språk.

<staaL>Så fort du skriver
<@Shygrrrl>_Det_ kan man i hvert fall ikke si om deg. Du må ikke tenke vet du. Bare skriv, slå retur og se hva det ble.
<staaL>hsthl.n dbnghn etsjnm ak askj mqajmk
<@Shygrrrl>Ja. Bra! Det gikk i hvert fall fort!
<staaL>Dette er første gangen
<@Shygrrrl>Det er noe helt spesielt med den første gangen selv om den er veldig oppskrytt.
<staaL>Hvordan var din første gang da?
<@Shygrrrl>Ikke så personlig da!!!
<staaL>slød sd.mpæøkn, hnpækg. Jeg har hjernen under neglen
<@Shygrrrl>Jeg har hodet under armen i dag.
<staaL>Jeg har det på badet
<@Shygrrrl>Det eller deg?
*** Thinkgrrrl (anitap@sn.no) has joined #grrr
<staaL>hilsan ajlbn alijcn qosjk lkahb jelwhboi
<@Shygrrrl>Hallo babe!
<Thinkgrrrl>Hi Shy. Savner deg her. Du er inne i en interessant samtale ser jeg. Hvem er geniet?
<@Shygrrrl>En newbie som lærer å snakke.
<Thinkgrrrl>Jeg har nyheter.

      Så ble det dødt. I IRC-programmet mitt er det et lite vindu hvor det står hvem som er inne på kanalen, og både Shygrrrl og Thinkgrrrl sto der, men det var ingen andre tegn til dem.

<staaL>hallo?
<@Shygrrrl>Ikke mas, vi er ikke her

      Neivel. Det er klart, tenkte jeg.
      - Hva skjer?
      - Rolf ramla inn i rommet og klarte å få plass på samme stol som jeg satt. Resultatet var at jeg ikke hadde noen plass lenger. Dermed var jeg tilbake på annen rad, med blikket over skulderen til Rolf.
      - De ble borte. Jeg snakka med Shygrrrl, så dukka det opp en annen grrrl, og de så er de liksom ikke der mer.
      - De snakker sikkert sammen på egen linje. Slik at bare de to ser det. Drit i dem. Vi går på #norge.
      Rolf hakka noen tegn, og et nytt vindu dukket opp på skjermen.

<Bobb> pusur: du jeg vet ikke, jeg så henne bare i et minutt
<@Blue> Cille: Jeg heter bare Blue! og jeg er 2*2*2*2+2+2 år. Enn du da?
<Arff> Bobb: Jøss, har du _sett_ en dame, eller? :) Hehe.... Jau, er det noe liv idag eller ?
<Cille>Blue: Bare Blue og 20 år. Javel.
<pusur> Bobb: Drit i det, nå er Arff her...
*** Shygrrrl (shy@totem.no) has joined #norge

- Der er hun!
      Jeg merket at jeg ropte.
      - Vil du kanskje ... begynte Rolf. - Det kunne jo være ... Men det er vel best at...
      Dette var Rolf på Nettet. Ingen hjemme

<@Blue>Shygrrrl: Hallo lille venn! <Bobb> Arff: Gjett om! Nå kom du for seint.
<Shygrrrl>Blue: Skrell deg langsomt, slimål.
<@Blue>Shygrrrl: Er vi sure i dag og?
<Shygrrrl>Blue: Slutt med å gni deg inntil hver eneste dame som dukker opp her.
<@Blue>Shygrrrl: Så mye sjarm at det nesten renner over
<Shygrrrl>Blue: Hold klisset ditt for deg selv. I lommetørkleet f. eks.
<pusur> Bobb: Kva skjer?
*** Shygrrrl (shy@totem.no) kicked by @Blue(andersa@icenet.no)
<Cille> Blue: Skjerp deg! Hvorfor kicka du Shygrrrl?!
<@Blue> Cille: Hun slenger bare dritt

      - Hun ble kicka fra kanalen av Blue som er OP! Rolf var hissig. - Han er en kødd!
      - Får hun ikke lov til å være med mer? Jeg hørtes ut som en 5- åring.
      - Det er faen meg ganske ... Lite corny at .. det da. Skulle gjerne bare.. snart.
      - Akkurat, sa jeg og begynte å tenke på hjemveien. Da sto plutselig moren til Rolf der. Munnen hennes var allerede i gang, og det fossa ut hele klaser med ord i et utrolig tempo; tilsatt den litt skurrende r-en som fester seg et sted mellom skulderbladene mine og kiler så veldig. Det kom lyder om tellerskritt og før klokka fem og lekser og avtaler, men det var vanskelig å følge med fordi hun hadde en så innmari interessant t-skjorte på seg. Den slutta litt oppe på magen før den egentlig begynte ordentlig, og underkanten av den fikk aldri helt kontakt med kroppen hennes på grunn av at hun er så veldig dame. Jeg vet at det er stygt å stirre, jeg vet at det er pinlig å glane slik på moren til kameraten sin, jeg vet at selv om interessen er uimotståelig så skal man bare kaste et tilfeldig og uinteressert blikk den retningen øynene dras, men jeg glante. Jeg stirra så intenst at haka dalte, skuldrene sank og øynene rant ut av hodet.
      - Du er vel ikke så hekta på dette Internett-styret vel, Ståle, sa hun plutselig.
      - Jeg skjønner ingenting jeg, sa jeg med grøt i stemmen og deig i kroppen. Hun lo en boblende latter, tett inntil meg, rufsa meg i håret, og vendte seg brått om slik at et litt hardere punkt sentrert på den ene halvdelen av t-skjorten raspet mykt over kinnet mitt og etterlot en 1 cm dyp flenge av et gapende kjøttsår. For en teknikk, tenkte jeg imponert, for en fantastisk teknikk ...
      - Forræder! hveste Rolf idet døra gikk igjen. Han titta matt og molefunken på skjermen hvor alt babbelet hadde frosset fast i et bilde.
      - Men jeg skjønner jo ingenting! Hver gang du sier at du skal forklare meg noe, blir du bare sittende å mumle komplett uforståelige meldinger for deg selv.
      Angrep er det beste forsvar, tenkte jeg, litt overrasket, men ganske fornøyd.
      Rolf så på meg. Han så på meg samtidig som han tenkte. Det er noe helt nytt og nesten litt ubehagelig, faktisk. Rolf tenker nemlig veldig sjelden. Han bare snakker mens han hører på seg selv, og når han er ferdig bestemmer han seg stort sett for å mene det han har hørt. Det hender han ombestemmer seg, det hender han blir overrasket eller direkte imponert, men stort sett er han fornøyd med det han hører og later som om dette er noe han har ment lenge. Munnen bestemmer over hodet. Men ikke nå. Det gikk flere sekunder med faktisk tankevirk- somhet før han åpna munnen.
      - Nettet er et rom som alltid er åpent og har hundretusener av små hvileplasser som heter hjemmesider, IRC og nyhetsgrupper. Det ligner mer på en kjemisk blanding enn et nett fordi alle disse plassene har kontakt med hverandre samtidig.
      - Wow! Fant du på det nå?
      - Nei. Jeg har lest det.
      - Cool, sa jeg. Rolf og jeg hadde bestemt oss for at "kult" var for barn og "cool" var for oss, dessuten var cool selvfølgelig mye coolere enn kult. Det skulle uttales med k-en lengst mulig bakover i ganen og avsluttes med en nesten stum e. Han så på meg, og ansiktet hans lyste opp.
      - Skjønner du, eller?
      - Nei, sa jeg, - absolutt ingenting. Men det var godt sagt.
      - Dust ... Du må jo snart lære noe om dette!
      - Vi har et band, vi må øve, vi må ...
      - ...slutte å høre på jungle og trip hop og vende tilbake til ...
      - ...steinalderen. Vi må heller ...
      - ...sørge for at du får deg et billig modem til maskinen din. Da kan vi lage vår egen kanal, #poplins; en fan-kanal for bandet! Vi har jo allerede hjemmesider!
      - Men se på dette bandet, da! Vi disponerer øvingslokalet til landets tøffeste band! Så lenge Rask øver i bakgården min, har vi tilgang på alt vi kan drømme om av utstyr. Og nå når de er på turné, kan vi til og med bruke det når vi vil! Vi kan til og med gjøre opptak, vi kan bruke det monsteret av en datamaskin til lyd og bilder og sikkert masse annet ...
      - ISDN, sa Rolf med stjerner i blikket. - Ut på nettet med en ISDN-linje. Fem ganger så raskt som modemet mitt ... Zapp, zapp, zapp! Det kaller jeg ekte surfing ...
      - ... bortsett fra å bruke maskinen på nettet. Det er det eneste Johnny har bedt oss om å kule. OK? Men vi har masse utstyr og likevel blir det ingen øvinger ...
      - Er det så rart, når trommisen må ut å vifte med rumpa i den jævla moskéen hver annen time og Ivo bare blir mer og mer spagetti! Tror du han røyker hasj eller?
      - Jeg tror bare han er sånn. Han har alltid vært sånn, men blir nok stadig mer og mer sånn på en måte. Du veit mora hans ...
      - Mora hans..! Å være skrullete er vel ikke smittsomt vel! Og hun er jo på Gaustad.
      - Schizofreni er arvelig, har Ivo sagt. Jeg tror han tenker mye på henne.
      - Er det dét hun er ; schizofren ...
      - Jeg tror det. Og jeg tror ikke Ivo røyker sånt. Det er et større problem at bassisten kun er ved full bevissthet i cyberspace!
      - Og keyboardisten prøver å gjøre karriere som kjøpmann i tillegg til at han går på skolen og forsøker å pløye gjennom Deichmans samlede!
      - Jeg må bare hjelpe litt i sjappa når fattern er ute med den jævla danskebåten.
      - Se det positive i det; vingummi!
      Jeg angrep lynraskt og uten varsel. Men Rolf var forberedt, for da jeg traff stolen hans, var det akkurat den jeg traff. Bare stolen og ingen Rolf. Jeg ga meg fort. Rolf presterte å pile rundt i det 8 kvadratmeter store rommet sitt mens han ramsa opp fornærmelser om vingummi - fatters standardgave til meg - og han var umulig å få tak på. Selv om jeg fikk klemt han opp i et hjørne, forsvant han bare et eller annet sted mellom mine lange ledd. Jeg spredte meg heller utover senga.
      - Rolf, nå må vi snart vokse opp. Vi er ikke unger lenger, ikke sant?
      Rolf stirra forundra ned på meg fra toppen av skapet. Han hadde pressa seg inn på ca. 30 centimeter, 3 meter over gulvet, med en underbukse på hodet og oransje speileggformede solbriller. Jeg visste ikke helt klart hva jeg prøvde å si, men siden det var umulig å tenke med Rolf i nærheten, var det bare en måte å finne ut hva som fantes inne i hodet mitt på: Å åpne munnen, la det renne ut og følge med.
      - Jeg mener, det der med vingummi for eksempel, det var morsomt for et år siden. Det er ikke morsomt i dag. At du krabber opp på bokhylla med underbukse på huet, det var morsomt for to år siden. Ikke i dag. At vi sitter her og klager på de andre i bandet uten å gjøre noe selv, det var greit nok i fjor høst, men ikke nå. At vi driver og kniser om puppene til småbertene i klassen min, det er ute. Skjønner du? Vi må utvikle oss, Rolf. Vi må videre.
      - Fy faen. Du kommer til å bli statsminister.
      Jeg overhørte denne blodigste av alle fornærmelser.
      - Ekspander eller dø, sa jeg dypt.
      Rolf satt plutselig i stolen sin igjen og så et øyeblikk ut som om han hadde tenkt til å tenke igjen, men det var bare et øyeblikk.
      - Hva i helvete er det du mener? Bortsett fra at det er en Raga Rockers-låt.
      - Jeg har ikke den fjerneste anelse. Men det er veldig viktig. Kanskje jeg skal begynne å røyke pipe og rynke pannen.
      - Glem pipa. Men jeg er i grunnen klar for litt action.
      - Til høsten skal vi begynne på videregående, ikke sant. Da er vi plutselig snørrunger blant de lissomvoksne. Det er nå det må skje.
Denne våren.
      - Dette, sa Rolf med stort alvor og reiste seg , - dette er vår ungdoms vår.