Han var tilbake.
      Det var et eget, tungt mørke i disse gatene; alltid en like fremmed og tung klang mellom veggene. Lufta var fuktig og frossen som kaldsvette, de siste restene av vinter hadde søkt tilflukt her i år også.
      Han så på bygningene, han kjente på lufta, han lyttet.
      Daniel hadde tilbrakt mange og lange dager i dette området, et helt år hadde han bodd og levd her; et perfekt tilhold for å drive eksperimenter på seg selv inntil sykebilen kom. Men han hadde aldri blitt fortrolig med gatene. Strøket hadde nok med seg selv, det kommuniserte ikke med resten av verden, det hadde ingen referanser som ledet ut eller opp til noe annet. Selv på helt fremmede steder følte Daniel at han møtte en gjenklang av tidligere opplevelser, barndom eller drømmer, men her nede møtte han bare ekko av de samme tankene han sendte ut, gjenklang av lydene han selv produserte.
      Han omtalte alltid området rundt Roxy som der nede, selv om det topologisk sett lå midt i en lang, svak helling mot havna. Når han snakka om dette strøket, om ting som hadde skjedd her, var det med en slags motvillig respekt, som om det dreide seg om et lukket område hvor bare noen få utvalgte hadde full tilgang. Han hadde vært en outsider her også, men det kunne virke som om det mer var strøket enn menneskene som han aldri ble fortrolig med.
      Daniel betraktet neonskiltet over inngangen.
      Alt var som før; den grå fasaden, det røde lyset.
      Men o-en var ny, den skilte seg ut med en litt skarpere farge. En gang hadde han stått akkurat her sammen med en dame i grønn silkekjole og sett på den blinkende bokstaven; de hadde vedda på når den kom til å slukke. Han holdt rundt henne, det var natt, og et eller annet var helt feil.
      Daniel la merke til at han sto med den høyre armen strukket ut til siden som om det var en kropp der, en hofte som hånda kunne hvile på.
      Han trakk til seg armen, tok et skritt til siden, lente seg mot veggen og tente en røyk.
      Det hadde gått tre år nå. Han hadde holdt seg unna Roxy, gått omveier for å slippe unna strøket. Bare et par ganger hadde han hastet forbi, og det hadde alltid vært på dagtid. Da hadde han kjent dette ubehaget som gjorde at kroppen mistet hukommelsen og hodet bare kunne sortere reflekser. Det var det samme ubehaget han hadde hatt for bøker det første året etter at han slutta å drikke og for musikk i nesten to år.
      Det minnet ikke om noe annet.
      Ubehaget var en ny følelse, kanskje den eneste nye følelsen som hadde dukka opp etter at han ble nykter. Hvor mange følelser han hadde mistet visste han ikke; kjente dem bare igjen ettersom de vendte tilbake.
      Han hadde prøvd å analysere denne nye følelsen ved å sette sammen forskjellige tilstander som den kunne minne om; litt kvalme og halsbrann, dårlig samvittighet, uklare minner, abstinens og sult, men selv om det fantes slike elementer i ubehaget, var det likevel noe fundamentalt nytt, en grunntilstand som ikke lot seg plukke fra hverandre. Følelsen var en handling, en bevegelse han ble plassert i uten lidenskap og hukommelse.
      Den minnet om dette strøket.