Fregnene hennes hadde jeg glemt, kunne ikke en gang huske om de var der sist jeg så henne. Nå hadde sola gjort dem umulige å overse, de spredde seg som kullsyre fra nesa og fada ut før de nådde kinnbeina. Håret var også forandra, mye lysere, mye mer - ikke noe særlig lenger, men så kaotisk at det nesten var umulig å la være og stryke litt på det. Øya hennes kunne jeg ikke se siden hun hadde lukka dem, men jeg visste akkurat hvordan de så ut selv om jeg ikke huska nøyaktig hvilken farge de hadde. Munnen kjente jeg i hvert fall igjen - linjene, konturene, fargen, og den nærmet seg uendelig sakte.
      Hele øya var stinn av sommer, det lukta salt sjø og solkrem, diesel og tjære, varmt svaberg og svidde pølser. St. Hans-bålet lukta sikkert som bål flest, men det flakkende lyset gjorde alt gyllent og alle overflater til honning og silke mens lydene fra noe dårlig techno og rølpet fra folk i nærheten ble pakka inn i selve den store sommerlyden - sus i sivet, snekketøffing og tuting fra fjerne skip. Ikke det at det var noe siv i nærheten, eller noen skip i det fjerne, og eventuelle snekker ble sikkert overdøva av skjærgårdsjeeper, men lyden var der, kanskje den kom fra Anne den også.
      Hun bøyde seg framover, så langsomt at jeg nesten ikke torde røre meg, men måtte bøye meg litt jeg også, strakk hodet så vidt framover og huska akkurat hvordan leppene hennes ville smake selv om det var 2 måneder og 24 dager siden jeg hadde vært i nærheten av dem, og hun kyssa.
      Ham.
      Selv lå jeg inne i buskene og så på.
      Jeg var bare fem meter borte, men kunne ikke gjøre noen ting - man kan jo ikke rope når man ligger i busker, man kan ikke springe fram og avsløre den ynkelige spionasjen man har bedrevet, og av samme grunn var det umulig å gjøre noe annet enn bare å se på den avskyelige surfegutten som til og med la armene sine rundt henne. Jeg hadde aldri sett henne i kjole før og det kledde henne så perfekt, hun burde alltid gå i kjole, men det var det jo jeg som skulle ha sagt til henne, ikke denne velpleide og totalt malplasserte dotten som sto der og klådde på henne. Det hadde vært best å konsentrere seg om noe annet - maurene på vei ned i skoa mine for eksempel, kvistene som hadde krøpet opp under t-skjorta mi, barnålene som på en eller annen måte hadde kommet seg ned i badeshortsen min, den venstre foten som sannsynligvis hadde sovna for godt, flassflakene på den solbrente nesa eller de brennende skuldrene, de stadige oppgulpene av Cherry Løten, min egen nyskapning blant drinker - de nære ting liksom, men jeg klarte det ikke, så bare silhuetten av de to i det gyllenrøde fløyelselyset fra bålet mot den dyp blå midsommernattshimmelen. Så la jeg merke til månen også - på pur faen hadde den dukka opp for liksom å lage hele settingen enda mer uutholdelig.
      Da fikk jeg omsider nok. Jeg krabba ut på baksiden av buskene, luska avgårde og forbanna tilfeldighetene som hadde plassert meg helt uforberedt på samme øy som henne. Aller helst ville jeg slå, men prøvde å legge en plan i stedet. Jeg begynte i hvert fall å planlegge at jeg skulle legge en plan.