Sverre Knudsen, forfatter sverre@knuds1.net

Bøker Dikt, tekster Plater CV Artikler Bilder
Fare, fare krigsmann
Krimenalroman, 2004, Kagge Forlag


Død hånd En

      Så sto han der igjen, med Jesus på armen og visste ikke hva han skulle gjøre. Den utskårne trebysten var 54 centimeter høy. På det bredeste partiet Ð nederst der hendene foldet seg over brystet, var den 48 centimeter bred og 24 centimeter dyp. Omkretsen rundt hodet, oppå kronen, var 39 centimeter. Disse målene hadde Theo Mowinkel sjekka mens han pusset opp en liten leilighet på loftet til kameraten Johannes, rett bak Deichmanske hovedbibliotek i Oslo. Han hadde laget en egen hylle til figuren, men leiligheten var knøtt liten og han trengte plassen til et kompakt stereoanlegg han nettopp hadde skaffet seg. Nå sto han på trappa til den slitne bygården med Pestkirkegården som nærmeste nabo, det var møkkete og våt desember, og han hadde bestemt seg for å kaste den utskårne figuren.
      Men han nølte.
      Figuren hadde en uskyldig og kantete sjarm, og den var ikke uten sentimental verdi, men den irriterte ham likevel. Oppussingen var omsider ferdig, og da han hadde plassert resten av sine forholdsvis få eiendeler, var figuren i veien overalt. Han hadde spurt alle han kjente, men ingen ville ha den. Sant å si hadde han bare spurt Johannes, den forhenværende forsvarsadvokaten, og datteren Erle, som snart ble tjue og bodde sammen med kjæresten på Sofienberg. Jeg kjenner jo flere enn de to, tenkte Theo, og forsøkte å ramse opp for seg selv andre folk han kunne ha spurt. Hmm. Han sukket dypt og skifta tak på Jesus. Jeg kjenner kanskje ikke flere godt nok til å tilby dem en utskåret trefigur av han som ifølge kristendommen er selveste Guds sønn. Dette burde ha gjort ham deprimert, og kanskje han ble det til en viss grad også, men først og fremst ble han irritert. For over et halvt år siden hadde han forsøkt å gi figuren til en dame, men hun hadde til hans overraskelse sagt nei. Siden den gangen hadde figuren levd et hektisk liv, den hadde flytta et par ganger, og til og med blitt avbildet i en avis i forbindelse med et intervju han og Johannes hadde gitt.
      Noen så på ham.
      Theo snudde seg mot porten. Der sto det en dame, kanskje tretti år gammal, med en liten sky av gulhvite krøller rundt hodet, og hun smilte et smil som Theo fant aldeles fortryllende.
      Hun bare smilte, lot ikke til å være opptatt av noe som helst annet. Det virket som om hun hadde slått seg helt til ro, hadde funnet det hun lette etter, og nå sto hun og så på ham med dette store åpne smilet uten snev av forbehold.
      Theo smilte tilbake, og i noen sekunder var alt helt strålende, inntil han kom på figuren han sto og holdt fast rundt. Lo hun av ham? Så han komisk ut?
      Han kasta et blikk nedover seg selv. En nitti høy, fem, seks kilo over matchvekt, det vil si rundt nitti, men i god form. Nyklippa, kort på sidene og en kraftig, bølget sveis gredd rett bakover. Han hadde på seg en gammaldags, men helt nyanskaffet, grønn parkas; et anfall av mod-revival hadde brått kommet over ham uka før. Ikke akkurat noe standard plagg nå for tiden, men det mest spesielle med ham akkurat nå var nok likevel Jesus.
      - Vil du ha den? sa Theo. Hvorfor han spurte, kunne han ikke si, verken da eller senere; det var absolutt ikke typisk ham å være så offensiv overfor tiltrekkende unge damer. Kanskje han tenkte at angrep er det beste forsvar, eller noe sånt. Han holdt i hvert fall figuren bydende fram, la hodet litt på skakke og smilte skjevt, litt ironisk, liksom.
      - Å ja! sa den lyshårete og strakte ut hendene, gikk et lite skritt framover og stoppet igjen. Theo studerte ansiktsuttrykket hennes, kroppsspråket hennes, og visste ikke helt hva han skulle tro, men han begynte i hvert fall å føle et forvirra ubehag. Han følte seg falsk, kynisk, som om han hadde stjålet noe fra et barn. Det var noe ved henne som minnet om et barn, samtidig som han ikke hadde kunnet unngå å registrere at hun var overveldende sexy. Den samme dobbeltheten var det i bevegelsene hun gjorde; et raskt og selvsikkert skritt framover, armene framstrakt, kom igjen! og så stoppet hun helt, smilet bleknet og hun virket dypt ulykkelig.
      Overfortolker jeg? tenkte Theo. Overreagerer jeg? tenkte han mens han gikk ned fra trappa, de få skrittene bort til den lave porten og ga henne figuren. Det var ikke noe annet han kunne gjøre, men da han hadde gjort det, kjente han at det hadde vært riktig.       Hun smilte igjen.
      Nå så han ansiktet hennes på nært hold. Hun hadde brede kinnbein og smal nese, men alle linjene var likevel runde. Munnen var bred og det var en liten skjevhet på venstre side av overleppa, og øynene var lys blå med et snev av grått.
      - Alice, sa hun og lo hjertelig, hemningsløst, pekte på seg selv. Hun uttalte navnet som a-lise. Så strammet hun seg opp, tok seg sammen, liksom, som om hun endelig måtte gjøre noe hun hadde forberedt lenge. Ð Takk, da, sa hun, og et øyeblikk så det ut til at hun skulle bøye seg fram og kysse Theo, men så lo hun i stedet, snudde seg og løp ned til trappene mellom søylene med Jesus selvfølgelig plassert under armen.
      - Theo, mumla Theo, men hun hørte ham ikke.