Dagen begynte så fint; våren kom for fullt og vi rana to digre trailere.
      Selv om hele gjengen fra Sentralen syntes det var grusomt å stå opp så tidlig, glemte vi det da vi kom ut. Fra møkkete vindusruter i høye bygninger ble de første, oransje flammene fra sola reflektert omkring oss i en dans av lys og skygger. Det varmet ikke mye ennå, men jeg kjente at det var våren som kom, og visste at alle vekster som ennå hadde røtter snart ville krype ut av den møkkete, grå dvalen og få farger og liv igjen.
      Etter en kald vinter i slike tøffe tider føltes dette som et mirakel. Dessuten gjør et godt ran på morgenkvisten underverker med humøret.
      Vi stakk av med to BILI-trailere, stappfulle med dagligvarer, og kjørte ut av sentrum mot Dynga, der De Forviste bor. Klokka var fremdeles ikke mer enn seks, og sola var akkurat i ferd med å krype over åsen i øst; den fikk hele byen til å se ut som et eventyr i glitrende farger fra lysegult til dyprødt og lilla.
      - Det er rart at det ser så pent ut på avstand, sa jeg, og begge de to andre i bilen nikket, selv om ingen sa noe. Det var sjeldent stille der inne, men det var fint å være stille sammen med dem.
      Cluster, femogtjue år gammel og daglig leder på Sentralen, sa aldri mye, men det pleide romkameraten min, Gunnar å gjøre. Selv om han så like asiatisk ut som Cluster, var det meste ved dem forskjellig: Cluster var sterk og smidig, beveget seg som en danser og kunne forsvinne i løse lufta, mens Gunnar var en skravlete liten datanerd med briller og omtrent like gammel som meg, altså femten.
      Men selv Gunnar var stille denne første vårmorgenen. Kanskje han skjønte at enkelte opplevelser gjør seg best i stillhet. Han er jo en smart fyr.
      For å gjøre turen helt perfekt skulle jeg gjerne hatt litt jazz, trompet med Chet Baker eller Miles Davis - som faren min oppkalte meg etter selv om han er saksofonist selv, men Cluster hadde nektet meg å ta med den gamle discman-en på oppdrag. Jeg følte meg litt avkledd uten den, men det var en helt spesielt fin morgen likevel.
Dette er begynnelsen på en ny tid, tenkte jeg fornøyd. Det skulle vise seg at jeg hadde rett i det, men overhodet ikke på den måten jeg hadde håpet.
      Oppe ved Dynga hadde noen som kaller seg for Søppelsoldatene arrangert et mottak av varene, og de skulle fordele alt sammen videre til dem som trengte det mest. De venta på oss mellom de to forlatte og utbrente høyhusene i utkanten av Dynga. Der hadde de klippet hull i det kraftige piggtrådgjerdet og vi klarte å tømme trailerne på nitten minutter. Selv om det var få overvåkningskameraer i dette området tok det sjelden lang tid før militærpolitiet dukket opp. Vi ville gjøre oss ferdige og kvitte oss med de digre bilene så fort som mulig.
      Alt gikk etter planen; vi møtte de fire som hadde tatt den andre traileren på en nedlagt og gjengrodd bondegård utenfor byen. De bleke tvillingene Truls og Trine, som så ut til å være femten, men var atten, og søsknene Pop (17, men en fantastisk sjåfør) og Ia (15 og veldig pen), opprinnelig fra Bosnia, ventet på oss foran varevogna som Cluster skulle kjøre oss inn til Sentralen i.
      Det var en perfekt start på dagen, så langt.
      Jeg fikk plass ved siden av Ia, helt bakerst i bilen der det er litt dårlig plass så vi måtte trykke oss tett sammen, og jeg var klar for å kåre dagen til Den Beste i Mitt Liv, da hun fortalte at hun skulle flytte.
      Det ble en forferdelig dag.