Theo visste ikke hvor han var, og hadde problemer med å åpne øynene. Den fysiske tilstanden han befant seg i var fremmed; mørbanka og full av udefinerte smerter, nummen og tung, men likevel lettet og merkelig svevende i hodet. Selvfølgelig visste han at han levde, han hadde aldri hatt noen illusjoner om å få med seg sin egen bevissthet til en form for nytt liv, men han følte seg virkelig på et helt annet sted.
      Her har jeg aldri vært før, tenkte han. Slik har jeg aldri vært før. Han var redd for hvor han var og hva som kunne ha skjedd, men klarte fortsatt ikke åpne øynene. Han hadde det allerede ubehagelig, hodet dundret og verket, hals og mage brant, og lys ville gjøre alt sammen verre. Det ville skjære inn i skallen hans som kniver, og dessuten bringe med seg synsinntrykk som måtte tolkes, plasseres og forstås. Han ville ha mørke, fløyelsmørke.
      Han var tørst, han var utslitt, men han var først og fremst forferdelig fjern. Forskjellige teorier om hvor han var forsøkte å kjempe seg gjennom den disige tilstanden, men han forsøkte ikke å hjelpe noen av dem. Han var ikke interessert. Så snart øynene vendte seg til det ubehagelige lyset med øyelokkene igjen, skulle han åpne dem. Det var første prosjekt. Deretter skulle han orientere seg.
      Amanda fylte tankene hans, det nyttet ikke å kjempe imot.
      Hun lekte med ham, og han hadde latt seg lure en gang til. Strandbaren de skulle møtes på var stengt og de gikk til nærmeste åpne bar. Stedet var fylt av en gruppe brautende amerikanere, og Theo foreslo å dra til robåten. Han trengte litt roligere omgivelser om han skulle klare å be henne om unnskyldning på en ordentlig måte. I den støyende baren hadde han spurt henne helt konkret om hva hun gjorde der, men hun svarte bare forretninger. Så tok hun fram en mobiltelefon og ringte en mumlende samtale. Da hun var ferdig handlet de med seg masse drikkevarer og tok drosje ut til Theos robåt.
      Etter enda noen drinker forsøkte han å be om unnskyldning for sin oppførsel på fotballpuben, men Amanda bare lo av ham. Hun påsto at det bare hadde vært hyggelig. Da Theo forsøkte å komme inn på årsmøtet og voldtekten, sa hun klart fra at det var noe hun ikke ville snakke om. Hun ble åpenbart overrasket over at Theo visste at Cikkan var i Nassau, men svarte bare politikk på spørsmålet om hva de to hadde med hverandre å gjøre.
      Så de drakk. Og etter hvert ble de ganske fulle begge to, og hun insisterte på at det var en tilfeldighet at hun befant seg her samtidig med Theo. Hun skravla i vei om moren som døde like etter at Sophie ble født, om faren og hans elskerinner, om den digre eiendommen på Fagerborg, om skyggene fra krigen og om en død hånd som lå over hele familiens historie. Han skjønte ikke hva hun mente med alt sammen, for selv om det meste virket som overflatisk småprat, så var det en intensitet ved henne som av og til nærmet seg desperasjon. Bare en eneste gang ut på kvelden, et kort øyeblikk, hadde hun blitt helt alvorlig. Da grep hun fatt i begge hendene hans, festet det intense blikket i ham og sa et eller annet om at hun var glad for at han var der. Theo hadde vært mest opptatt av berøringen, av at hun holdt fast i hendene hans, men det varte ikke lenge. Så fortsatte de å drikke.
      Hadde hun forsøkt å si noe?
      Plutselig sto bildet av henne så klart for ham at han følte han kunne berøre henne: Sittende på tvers av alteret i båten, med armen rundt Jesus med korset, og det tekkelige Burberryskjørtet dratt så langt oppover lårene at han kunne se at hun ikke hadde noe under. Theo kjente han ble opphisset og det gjorde ham rasende. Han åpnet øynene. Lyset møtte ham som et piskeslag over ansiktet, og den murrende hodepinen eksploderte sammen med en voldsom kvalme. Han hadde kjøpt forferdelig mye drikkevarer, og foreleste for Amanda om hvordan de forskjellige typene sprit representerte forskjellige perioder i livet hans: Bols Genever, som han hadde stjålet fra foreldrene de første gangene han drakk. Bacardi og en flaske cola: Det første han hadde fått noen til å kjøpe for seg på polet. Fremdeles syntes han det lukta tenåringsspy av en slik blanding. En lerke med Bells whisky, det første han kjøpte på polet selv, og det han drakk fram til han ble familiemann. Så var det konjakk, et forsøk på å bringe inn litt stil i rekkehuset. Til slutt tequila, guttedrikken for de med minst en skilsmisse bak seg. En gjennomsnittlig livshistorie for en norsk mann, fortalt i sprit.
      Amanda gikk plutselig, før de var ferdige med whiskyen. Konjakken og tequilaen hadde han tatt seg av selv. Ute i båten! Plutselig husket han hvordan han rodde utover, dritings, mens han sang Iggy Pop:
      Oh, baby, what a place to be, In the service of the bourgeoisie, Where can all my believers be? I wanna fade into the Endless Sea, Oh Ð oh, the Endless Sea É
      Galskap.
      Hva hadde skjedd videre? Hadde han havnet på sykehus?
      Theo hørte stemmer fra et annet rom, det var mye klang der ute, og luktene her inne var strenge og rene; jo da, det var nok et sykehus. Han lå på en steinhard og ubehagelig benk.
      Han åpnet øynene i et kort blunk. Hvitt. Det var lyst og hvitt alt sammen. Noen mørke skygger i bakgrunnen. Han blunket flere ganger, hodepinen og kvalmen hadde stabilisert seg, men det svei voldsomt nedover i hals og mage. Han måtte ha vann, klarte fremdeles ikke å svelge ordentlig, fikk klaustrofobi av mangel på sirkulasjon i kroppen.
      Rommet begynte å komme i fokus for ham: Middels høyt under taket, kanskje tre meter, og ca. fire ganger fire meter stort, nesten som en kube, altså. Vegger og tak var hvite og det var ingen taklister, bare rette, rene vinkler. Noen hyller av metall og en dør med en matt glassrute i et lite felt øverst. Et vindu lå mer eller mindre i skygge på motstående vegg.
      Theo fikk frysninger da han oppdaget at han lå på en stålbenk. Var ikke det en slik benk man obduserte på? Han strøk hendene nedover sin egen kropp for sikkerhets skyld. Han var like hel, og til sin overraskelse skjønte han at han fremdeles hadde på seg den krøllete lindressen. Da husket han enda mer av roturen, havet, og mørket.
      Han skjøv tankene vekk.
      Hva slags sykehus var dette? Fikk man ikke pyjamas? Eller i hvert fall en hvit skjorte?
      Plutselig skjønte han hvor banale disse spørsmålene var, og en kraftig svettetokt grep fatt i kroppen hans mens det virkelige spørsmålet dukket opp: Hva hadde skjedd?
      Stemmene som hadde bølget forbi ute i gangen, ble med ett stille, og Theo forsøkte å reise seg for å høre bedre. Han klarte det ikke, måtte legge seg ned igjen. Han hørte en sirene i det fjerne. Han hørte noe annet, noe som kunne minne om en by på veldig lavt volum; et sus av mennesker og maskiner. Sirenen ble raskt kraftigere, veldig raskt. Lyden var like ved ham et sted, rett utenfor vinduet. Den stoppet.
Theo hoppet ned fra benken, bet tennene sammen over smerte fra alle kanter av kroppen, han gikk bort mot døra. Han oppdaget en vask, stoppet, fikk i seg litt vann. Det smakte klor og han gulpet det opp igjen, klarte ikke holde på det. Prøvde en gang til og bet tennene sammen. Gulpet og svelget. Hodepinen var blitt enda verre, men det hjalp litt å myse med øynene. Han åpnet døra på gløtt og kikket ut.
      En korridor. Langs motstående vegg, seks, sju meter til høyre sto det en liten sofa hvor det satt en mann foran et bord med blader på, og litt lengre bort var det en ubemannet resepsjonsdisk. Ingen bilder på veggene, ingen planter, alt var nakent.
      Mannen var kledd som en cool jazzmusiker fra 60-tallet, han hadde på seg en liten rudeboy-hatt, en gyllenbrun, svakt glinsende dress, svart skjorte, hvitt slips og spisse svarte sto. Theo så ikke ansiktet hans, men da det i samme øyeblikk dukket opp to svarte og uniformerte politimenn foran resepsjonen, registrerte han at mannen i dressen antakeligvis var latino.
      De uniformerte holdt fram noen papirer og snakket i munnen på hverandre. Jazzmannen reiste seg, tok papirene, studerte dem. En dame og en mann, begge i hvite sykehusklær dukket opp, og de begynte å snakke de også. Damen snudde seg rett mot rommet til Theo og pekte, mens hun sa noe han ikke hørte. Alle snudde seg og Theo lukket inntil den lille glipen i døra.
      Stedet var uhyggelig, og han fikk en stadig sterkere følelse av at det var mange som ville snakke med ham. Theo var ikke noe begeistret for politifolk, og han var direkte redd for sykehus. Her inne følte han seg som et forsøksdyr til et eller annet han ikke visste hva var. Nok en gang strøk han hendene nedover sin egen kropp. Den virket kanskje litt fremmed, men det hadde han opplevd før.
      Dette var ikke noe blivende sted. Han skrittet raskt gjennom rommet og bort til vinduet. Det var umulig å se ut fordi det var hvitmalt. Han forsøkte å åpne det, men slet med låsen, fiklet og banna lavt, stemmene forandret karakter ute på gangen, de ble mer disiplinerte. De var underveis.
      Theo fikk en åpning på vinduet, det flommet inn lys og lyder, kraftige lyder, men han klarte verken å registrere hva lydene kom fra eller hvor han var. Kroppen gjorde jobben for ham, uten å blande inn hodet, han vippet seg over karmen og ut, krøllet seg sammen for å ta i mot for fallet.
      Men han bare fortsatte å falle. Det var ingen bakke rett under vinduet. Av en eller annen grunn hadde han vært sikker på at han befant seg i første etasje, men det stemte ikke. Og om det var et sykehus han var på, så måtte det ligge svært sentralt, for lydene som møtte ham i svevet var bylarm Ð trafikk, folk, utrop, musikk.
      Han svevde ikke lenge, og da han landet var det mykt, langt mykere enn benken han hadde ligget på. I et øyeblikk var han lettet, men så revnet stoffet i baldakinen og han landet med ryggen på et dekket bord på en fortauskafŽ. Han rullet ned av bordet og ble stående på beina ved siden av restene av et måltid og et eldre ektepar liggende på bakken.
      Ð Jeg beklager så mye, sa Theo.
      Det var støy rundt ham, over ham og under ham. Han tenkte ikke, bestemte seg ikke for noe, men beina levde sitt eget liv, de sprang ut på gata. Han så seg omkring. På skrå foran ham sto to politibiler. Den ene var tom, i den andre satt det en uniformert politimann i passasjersetet foran. Han snakket i mobiltelefon.
      Theo kjente et snev av panikk, men det varte bare et øyeblikk og det fikk hodet hans til å klarne. Politiet var ute etter ham, det var han sikker på, og han hadde ikke lyst til å spørre dem hvorfor.
      Bak politibilene, rett foran ham, sto en gammel sølvgrå BMW, og det satt en mann inne i den. Mannen var toppen en meter fra ham, og Theo visste at han hadde sett mannen før, men det tok et par, tre unødvendige sekunder før han skjønte hvem det var.
      Neal Shakespeare.
      I løpet av disse sekundene hørte han noen rope hissige kommandoer ovenifra, antakeligvis fra vinduet over baldakinen, samtidig som det samlet seg folk bak ham, og på begge sider av ham; stadig tettere. Noen la en hånd på armen hans.       Theo slo.
      Han langet ut en hard rett høyre mot mannen til venstre, han som hadde tatt på ham, og deretter en litt løsere venstre mot nærmeste mann til høyre, før han stupte kråke over bilen, rev opp døra på passasjersiden og hoppet inn.
      Ð Kjør! skrek han og stakk en pekefinger hardt inn mot tinningen til den store mannen i førersetet. Ð Kjør, ellers dreper jeg deg! brølte han på amerikanisert engelsk, og Shakespeare kjørte.