Hun er nesten litt uhyggelig, som et gjenferd eller en forlatt brud, tenkte politibetjent Barbara Rotevatn mens hun studerte den lys blonde og vakre jenta som passerte like utenfor bilvinduet og beveget seg inn i skyggen av SAS-hotellet. Hun virket fullstendig malplassert med den hvite kjolen og den hvite blomsten på den kalde og grå høstdagen.
      - Hun bærer på en rose, en hvit rose, sa Barbara inn i den lille mikrofonen som hang ned fra øreproppen.
      - Hva faen er det du sier? En blomst?
      - Jeg gjentar: Ung kvinne med langt lyst hår på vei mot hotellinngangen. Hun bærer på en langstilket, hvit rose. Avventer ordre.
      Barbara visste at Hoff måtte bestemme seg i løpet av et sekund eller to, og at det sto fem-seks personer på spranget til å reagere; alle ville være i stand til å innhente jenta før hun nådde fram til hovedinngangen der den israelske delegasjonen akkurat hadde kommet til syne. Men uansett hvor raske de var ville Mossad være enda raskere, de var alltid et skritt nærmere.
      Barbara Rotevatn satt inne i en bil, parkert på snuplassen foran 7-Eleven og hadde først oppdaget jenta fire minutter tidligere da hun kom gående ned den bratte sidegaten mot SAS-hotellet. Det var ingen tvil om at jenta studerte inngangen til hotellet før hun brått svingte motsatt vei og forsvant inn på 7-Eleven. Utenpå den iøyenfallende og trekvart lange, hvite kjolen hadde hun på seg en liten grå draktoverdel i ull, tjukke, sorte strømpebukser og sorte boots. Barbara la ikke merke til den hvite rosen før hun kom ut fra storkiosken igjen.
      Foran hovedinngangen til SAS-hotellet hadde noen klarerte journalister og fotografer stoppet delegasjonen på i alt syv personer, og det ble tatt bilder og stilt spørsmål om markeringen av femårsdagen for Yitzhak Rabins død.
      Barbara ventet på beskjed fra politiavdelingssjef Hoff mens hun studerte de syv mennene utenfor hotellet, og begynte å tippe hvem som var medlem av delegasjonen og hvem som var sikkerhetspoliti. Hun trodde hun klarte å plassere dem en etter en.
      Plutselig fikk hun en helt tydelig forutanelse av hva som kom til å skje, blikket hennes hadde festet seg på den yngste i delegasjonen: Ezer Eitan, en 27 år gammel politisk wonderboy som hadde vært med på å bringe Ariel Sharon inn i den politiske varmen igjen, visstnok blant annet ved å skrive talene hans. Det var i hvert fall slik han ble omtalt i internasjonale media, som også beskrev ham som arrogant, intelligent og litt uregjerlig.
      I POTs egen briefing på delegasjonen var det først og fremst denne mannen som skilte seg ut med en uvanlig betrodd stilling i forhold til sin unge alder. Han skilte seg ut i sin framtreden også: Både dressen og den åpne skjorta virket eksklusive, og han bar plaggene med den største selvfølge.
      Barbara snudde seg mot jenta med den hvite rosen igjen. Hun var virkelig svært vakker; hun gikk med raske skritt direkte mot hotellinngangen. Tempoet økte, den hvite kjolen flagret omkring bena hennes.
      Hoffs stemme lød i øreproppen.
      - La henne bare gå, sa han. - Hun skal bare levere den blomsten. Hun er harmløs.
      Barbara gikk raskt ut av bilen, hun ville se bedre.
Ansiktet til den unge mannen idet han tok i mot blomsten: Først litt irritert forundret, men så møtte han blikket til jenta. Da hun snudde seg og gikk, var journalistene på ham igjen.
      De snakket til ham, men han svarte ikke, stirret bare etter jenta som hadde forsvunnet rundt hjørnet.