Han våknet en tirsdag i mars eller april med en følelse av mild forbløffelse. Det kunne ha vært forlengelsen av en drøm som var ved å forsvinne, men han fant ikke spor av innhold i tilstanden - den var en feedbacksløyfe uten noen registrert kilde; som om forbløffelsen i seg selv gjorde ham forbløffet.
      Nikolai Hjelm ville holde på denne følelsen, det var en bevegelse i den han ikke hadde kjent på lenge, noe offensivt, noe som beveget seg ut av ham og lettet på trykket. Borte ved vinduet lagde han en glipe i gardinet og gløttet ut mot vinduet på den andre siden av gata der denne kvinnen sto ubeskyttet og lot seg uanfektet bli betraktet. Nei, han gjorde ikke det, ikke nå, han studerte bøkene og arkene på det lille salongbordet, noen CD-er, et askebeger, et krus, som om det var første gang han oppdaget disse gjenstandene. Han hadde ennå ikke reist seg fra sofaen. "Foreløpig," tenkte han, og dette ordet skapte en annen bevegelse i ham, en slags virkelyst. "Foreløpig," gjentok han, denne gangen med lyd, og han ble liggende og lytte til etterklangen fra ordet. Den var ikke hørbar, men han oppfattet ikke stillheten på samme måte lenger.
Kvitringen fra undulatene til naboen vegg i vegg var som alltid så nær at han måtte kaste et blikk i retningen lyden kom fra for å forsikre seg om at fuglene virkelig befant seg i et annet rom. Han merket at det var rester av bevegelser i stua, de var tydelige nå som sansene var så fininnstilt. "Hvilke frekvenser dør sist ut i dette rommet?" tenkte han, og videre på hvilke frekvenser de tankene han var opptatt med akkurat nå, beveget seg i.
      Da det banket på døra, oppfattet han det som om volumet på tankene økte en smule, mens frekvensen var den samme; han forble med andre ord ganske uberørt av denne sjeldne hendelsen. Kunne det være noen som banket for andre gang og hadde det vært lyden fra forrige gangs banking som vekket ham? Han forsøkte å holde fast på den behagelige tankesummingen, men etterhvert som nærværet av noen utenfor døra ble tydeligere og stadig mer intenst, skapte dette en begynnende uro.
      Han kunne takle dette. Det var først og fremst snakk om pust, dernest konsentrasjon om hender og føtter. En lammelse begynte alltid i fingre og tær; nådde pusten helt ut, beholdt han kontrollen. Han taklet dette. Et øyeblikk lekte han med tanken på å åpne døra, og dette oppmuntret ham, selv om han godt visste at det var uaktuelt.
      "Jeg vet jo ikke om påsken har vært," tenkte han, og prøvde å konsentrere seg om ringeklokka. Den burde jo virke nå, så hvorfor banket denne personen på døra? Han lukket øynene, tappet fingertuppene på høyre hånd mot hverandre med tommelen vekselvis i en runde mot de andre fingrene.
      "Har den sklidd ned igjen?" tenkte Nikolai. Selve klokken besto av et relé som beveget en pendel mellom to metallrør av forskjellig tykkelse som igjen frambrakte hver sin tone når pendelen ble aktivert, og siden klokken bare var festet med tape, hendte det at denne løsnet, noe som førte til at klokken ble hengende oppned i ledningen med pendelen i en slik stilling at den ikke maktet å frambringe noen lyd.
      Han hadde utviklet en solid ereksjon og dette føltes usedvanlig pinlig. Som om personen der utenfor døra kunne vite at hans eller hennes banking hadde ført til denne tilstanden som Nikolai selv oppfattet som fullstendig malplassert. Skjønt det var vel ikke bankingen direkte som hadde vekket underlivet hans, men noen uklare assosiasjoner som sprang ut fra et eller annet ved funksjonaliteten til en dørklokke. "Men hvem ville tro på det?" tenkte han.
      Det banket igjen. For andre, eller kanskje tredje gang. Rommet var rotete og uappetittelig, dynetrekket klebet seg til kroppen og lakenet klumpet seg sammen under ham. Det var umulig å ligge rolig, umulig å konsentrere seg, det eneste konstante befant seg mellom beina. Personen utenfor døra, som først bare hadde vært et punkt, et lite område som senteret etter et dumpt slag, begynte nå å fylle leiligheten med sin tilstedeværelse uten at Nikolai klarte å hindre det. Han var den underlegne fordi han visste ingenting, hadde bare lyden å forholde seg til, mens personen der ute etter all sannsynlighet var klar over Nikolai bodde her og muligens befant seg her inne. Han reiste seg brått og sto naken på det ubehandlede tregulvet, hadde kanskje håpet at dette ville virke dempende på den uønskede tilstanden, men det motsatte skjedde; han følte et lite stikk av opphisselse over sin egen nakne kropp, og til tross for det nesten patetiske ved å stå her alene, svett og naken med et utropstegn på kroppen mens en eller annen prøvde å påkalle hans oppmerksomhet bare to tre meter borte, konstaterte han at kroppen var usedvanlig tilstedeværende og levende. Dette registrerte han både med en viss overraskelse og tilfredstillelse i det korte sekundet han befant seg brebeint oppreist på det ubehandlede tregulvet før han beveget seg mot døra.
      "Hva med påsken?" tenkte han, dette spørsmålet som hadde plaget ham den siste tiden, og han nærmet seg lydløst døra i klar forvissning om at han ikke kunne åpne den, i hvert fall ikke nå. Det bød ham egentlig imot å innlate seg på noe så vidt intimt som å se gjennom kikkhullet og dermed komme så tett innpå den fremmede. For han var sikker på at det var en fremmed som sto der ute. Likevel var han nødt til å presentere en motvekt overfor inntrengeren, forsøke å skape en slags balanse, så han la det høyre øyet inn mot den lille linsen - forflytningen fra sofaen og helt fram til døra hadde gått i en bevegelse.       Helt nært, i det merkelige vridde perspektivet som linsen forårsaket: Et øye, et gyllenbrunt kinnben og en sort hårlokk.
      "Vekk!" tenkte han skremt og ble stående med ryggen lent inntil døra som for å prøve å barrikadere den. Han fikk igjen pusten og rødmet dypt av å registrere at den ene hånda hadde et fast grep rundt lemmet - en ubehagelig lystfølelse for gjennom ham og kulminerte i et bluss av en svettetokt. Panikken begynte å lekke ut i blodårene, svettingen vedble, men ikke bare ubehagelig som tidligere, det føltes som en renselse at porene åpnet seg og hele kroppen ble dekket av fuktighet.
      Dette vekket ham virkelig. Først nå fikk han oversikt over situasjonen og kunne ikke fatte hvorfor han i det hele tatt hadde reist seg fra sofaen i stua. Men i stedet for å synke inn i de lammende bølgene av panikk, ble han irritert, aggressiv og reiste seg helt, vendte seg mot døra og ropte: "Å nei da!" før han lente seg mot kikkhullet igjen.
      Det var en mann der ute, en ung mann, og dette gjorde Nikolai Hjelm rasende, på en eller annen måte også litt skamfull, men først og fremst rasende, han følte seg manipulert. Han var antakelig pakistaner, mannen der ute - ung, velbygd, med rene, regelmessige, nesten aristokratiske trekk og ganske smale øyne som akkurat nå var preget av overraskelse, forvirring eller vantro. Klærne var så nøytrale at de muligens var moderne, en rettskåren, blå vindjakke med en diagonal sort stripe og en grønn og sort genser.
      Kanskje han ikke var pakistaner. Kanskje han var fra Tyrkia? Eller et sted i mellom? Det ligger mange land mellom Tyrkia og Pakistan. Nikolai Hjelm prøvde å komme på hvilke, men kartet han så for seg var temmelig ufullstendig. Før han fikk tenkt var han inne i stua, dro med seg globusen - bare selve kuppelen som var fjernet fra sokkelen for å sette i ny lyspære som ennå ikke var kjøpt - og på vei tilbake til entreen hørte han en lyd fra oppgangen. Han lot seg ikke merke av det, var med ett fullstendig oppslukt av denne pinlige mangelen på geografikunnskaper som han prøvde å bagatellisere ved å forestille seg at det bare var noe han hadde glemt, men som en ubehagelig, fjern visshet fortalte at han aldri hadde visst. Han bestemte seg for ved første anledning å kjøpe et detaljert atlas og sette seg ned å pugge, særlig dette for øyeblikket aktuelle området mellom Tyrkia og Pakistan. Denne mangelen på oversikt over kloden hadde brått skapt en altoverskyggende følelse av hjemløshet og avmakt som ikke gjorde raseriet han nylig hadde kjent noe mindre. Han hørte en ny lyd utenfra, men ignorerte den, for nå hadde han funnet Tyrkia på globusen og begynte å søke seg østover mot Pakistan.
      "Azre ... Azerbad ... Armenia!" ropte han. Men fikk ikke noe svar.
      "Turkmenistan!"
      "Hallo?" Nå hørte han mannen ute i gangen.
      "Iran! Kuwait! Oman!"
      "Unnskyld?"
      "Men så svar da!"
      "Nikolai Hjelm?"
      Dette var merkelig. Han kikket ut i oppgangen igjen og prøvde å forestille seg at det faktisk var den unge mannen der ute som hadde uttalt navnet. Han fikk det ikke til å stemme, kunne ikke se noen grunn til at denne fremmede skulle kjenne dette navnet. Det var så lenge siden han hadde hørt det uttalt at det nærmest virket ukjent for ham selv, mens denne mannen der ute med røtter i et land ganske fjernt fra denne leiligheten uttalte det med største selvfølgelighet. Men så slo mistanken ned i ham og virket umiddelbart like klar og logisk som den var ubehagelig. Han skulle til å spørre om den sleipe degoen der ute kjente henne, men klarte å stoppe seg selv. Hvorfor sto han i det hele tatt og pratet med denne personen?
      "Du må gå nå. Jeg er opptatt."
      "Jeg skulle gjerne ha snakka litt med deg. Det er ganske viktig."
      "For deg eller meg?"
      "I hvert fall for meg, men ..."
      "Morna." Nikolai trampet et par - tre ganger i gulvet mens han studerte globusen, det forholdsvis store hullet i bunnen og det noe mindre på toppen.
      "En annen dag, kanskje?"
      Han husket ikke hva han svarte.