|
En.
Han våknet en tirsdag i mars eller april med en følelse av mild
forbløffelse. Det kunne ha vært forlengelsen av en drøm som var ved å
forsvinne, men han fant ikke spor av innhold i tilstanden - den var en
feedbacksløyfe uten noen registrert kilde; som om forbløffelsen i seg selv
gjorde ham forbløffet. Nikolai Hjelm ville holde
på denne følelsen, det var en bevegelse i den han ikke hadde kjent på
lenge, noe offensivt, noe som beveget seg ut av ham og lettet på trykket.
Borte ved vinduet lagde han en glipe i gardinet og gløttet ut mot vinduet
på den andre siden av gata der denne kvinnen sto ubeskyttet og lot seg
uanfektet bli betraktet. Nei, han gjorde ikke det, ikke nå, han studerte
bøkene og arkene på det lille salongbordet, noen CD-er, et askebeger, et
krus, som om det var første gang han oppdaget disse gjenstandene. Han
hadde ennå ikke reist seg fra sofaen. "Foreløpig," tenkte han, og dette
ordet skapte en annen bevegelse i ham, en slags virkelyst. "Foreløpig,"
gjentok han, denne gangen med lyd, og han ble liggende og lytte til
etterklangen fra ordet. Den var ikke hørbar, men han oppfattet ikke
stillheten på samme måte lenger. Kvitringen fra undulatene til naboen
vegg i vegg var som alltid så nær at han måtte kaste et blikk i retningen
lyden kom fra for å forsikre seg om at fuglene virkelig befant seg i et
annet rom. Han merket at det var rester av bevegelser i stua, de var
tydelige nå som sansene var så fininnstilt. "Hvilke frekvenser dør sist ut
i dette rommet?" tenkte han, og videre på hvilke frekvenser de tankene han
var opptatt med akkurat nå, beveget seg i. Da det
banket på døra, oppfattet han det som om volumet på tankene økte en smule,
mens frekvensen var den samme; han forble med andre ord ganske uberørt av
denne sjeldne hendelsen. Kunne det være noen som banket for andre gang og
hadde det vært lyden fra forrige gangs banking som vekket ham? Han
forsøkte å holde fast på den behagelige tankesummingen, men etterhvert som
nærværet av noen utenfor døra ble tydeligere og stadig mer intenst, skapte
dette en begynnende uro. Han kunne takle dette.
Det var først og fremst snakk om pust, dernest konsentrasjon om hender og
føtter. En lammelse begynte alltid i fingre og tær; nådde pusten helt ut,
beholdt han kontrollen. Han taklet dette. Et øyeblikk lekte han med tanken
på å åpne døra, og dette oppmuntret ham, selv om han godt visste at det
var uaktuelt. "Jeg vet jo ikke om påsken har
vært," tenkte han, og prøvde å konsentrere seg om ringeklokka. Den burde
jo virke nå, så hvorfor banket denne personen på døra? Han lukket øynene,
tappet fingertuppene på høyre hånd mot hverandre med tommelen vekselvis i
en runde mot de andre fingrene. "Har den sklidd
ned igjen?" tenkte Nikolai. Selve klokken besto av et relé som beveget en
pendel mellom to metallrør av forskjellig tykkelse som igjen frambrakte
hver sin tone når pendelen ble aktivert, og siden klokken bare var festet
med tape, hendte det at denne løsnet, noe som førte til at klokken ble
hengende oppned i ledningen med pendelen i en slik stilling at den ikke
maktet å frambringe noen lyd. Han hadde utviklet
en solid ereksjon og dette føltes usedvanlig pinlig. Som om personen der
utenfor døra kunne vite at hans eller hennes banking hadde ført til denne
tilstanden som Nikolai selv oppfattet som fullstendig malplassert. Skjønt
det var vel ikke bankingen direkte som hadde vekket underlivet hans, men
noen uklare assosiasjoner som sprang ut fra et eller annet ved
funksjonaliteten til en dørklokke. "Men hvem ville tro på det?" tenkte
han. Det banket igjen. For andre, eller kanskje
tredje gang. Rommet var rotete og uappetittelig, dynetrekket klebet seg
til kroppen og lakenet klumpet seg sammen under ham. Det var umulig å
ligge rolig, umulig å konsentrere seg, det eneste konstante befant seg
mellom beina. Personen utenfor døra, som først bare hadde vært et punkt,
et lite område som senteret etter et dumpt slag, begynte nå å fylle
leiligheten med sin tilstedeværelse uten at Nikolai klarte å hindre det.
Han var den underlegne fordi han visste ingenting, hadde bare lyden å
forholde seg til, mens personen der ute etter all sannsynlighet var klar
over Nikolai bodde her og muligens befant seg her inne. Han reiste seg
brått og sto naken på det ubehandlede tregulvet, hadde kanskje håpet at
dette ville virke dempende på den uønskede tilstanden, men det motsatte
skjedde; han følte et lite stikk av opphisselse over sin egen nakne kropp,
og til tross for det nesten patetiske ved å stå her alene, svett og naken
med et utropstegn på kroppen mens en eller annen prøvde å påkalle hans
oppmerksomhet bare to tre meter borte, konstaterte han at kroppen var
usedvanlig tilstedeværende og levende. Dette registrerte han både med en
viss overraskelse og tilfredstillelse i det korte sekundet han befant seg
brebeint oppreist på det ubehandlede tregulvet før han beveget seg mot
døra. "Hva med påsken?" tenkte han, dette
spørsmålet som hadde plaget ham den siste tiden, og han nærmet seg lydløst
døra i klar forvissning om at han ikke kunne åpne den, i hvert fall ikke
nå. Det bød ham egentlig imot å innlate seg på noe så vidt intimt som å se
gjennom kikkhullet og dermed komme så tett innpå den fremmede. For han var
sikker på at det var en fremmed som sto der ute. Likevel var han nødt til
å presentere en motvekt overfor inntrengeren, forsøke å skape en slags
balanse, så han la det høyre øyet inn mot den lille linsen - forflytningen
fra sofaen og helt fram til døra hadde gått i en bevegelse.
Helt nært, i det merkelige vridde perspektivet som linsen
forårsaket: Et øye, et gyllenbrunt kinnben og en sort hårlokk.
"Vekk!" tenkte han skremt og ble stående med ryggen lent
inntil døra som for å prøve å barrikadere den. Han fikk igjen pusten og
rødmet dypt av å registrere at den ene hånda hadde et fast grep rundt
lemmet - en ubehagelig lystfølelse for gjennom ham og kulminerte i et
bluss av en svettetokt. Panikken begynte å lekke ut i blodårene,
svettingen vedble, men ikke bare ubehagelig som tidligere, det føltes som
en renselse at porene åpnet seg og hele kroppen ble dekket av fuktighet.
Dette vekket ham virkelig. Først nå fikk han
oversikt over situasjonen og kunne ikke fatte hvorfor han i det hele tatt
hadde reist seg fra sofaen i stua. Men i stedet for å synke inn i de
lammende bølgene av panikk, ble han irritert, aggressiv og reiste seg
helt, vendte seg mot døra og ropte: "Å nei da!" før han lente seg mot
kikkhullet igjen. Det var en mann der ute, en ung
mann, og dette gjorde Nikolai Hjelm rasende, på en eller annen måte også
litt skamfull, men først og fremst rasende, han følte seg manipulert. Han
var antakelig pakistaner, mannen der ute - ung, velbygd, med rene,
regelmessige, nesten aristokratiske trekk og ganske smale øyne som akkurat
nå var preget av overraskelse, forvirring eller vantro. Klærne var så
nøytrale at de muligens var moderne, en rettskåren, blå vindjakke med en
diagonal sort stripe og en grønn og sort genser.
Kanskje han ikke var pakistaner. Kanskje han var fra Tyrkia? Eller et sted
i mellom? Det ligger mange land mellom Tyrkia og Pakistan. Nikolai Hjelm
prøvde å komme på hvilke, men kartet han så for seg var temmelig
ufullstendig. Før han fikk tenkt var han inne i stua, dro med seg globusen
- bare selve kuppelen som var fjernet fra sokkelen for å sette i ny
lyspære som ennå ikke var kjøpt - og på vei tilbake til entreen hørte han
en lyd fra oppgangen. Han lot seg ikke merke av det, var med ett
fullstendig oppslukt av denne pinlige mangelen på geografikunnskaper som
han prøvde å bagatellisere ved å forestille seg at det bare var noe han
hadde glemt, men som en ubehagelig, fjern visshet fortalte at han aldri
hadde visst. Han bestemte seg for ved første anledning å kjøpe et
detaljert atlas og sette seg ned å pugge, særlig dette for øyeblikket
aktuelle området mellom Tyrkia og Pakistan. Denne mangelen på oversikt
over kloden hadde brått skapt en altoverskyggende følelse av hjemløshet og
avmakt som ikke gjorde raseriet han nylig hadde kjent noe mindre. Han
hørte en ny lyd utenfra, men ignorerte den, for nå hadde han funnet Tyrkia
på globusen og begynte å søke seg østover mot Pakistan.
"Azre ... Azerbad ... Armenia!" ropte han. Men fikk ikke noe
svar. "Turkmenistan!"
"Hallo?" Nå hørte han mannen ute i gangen. "Iran!
Kuwait! Oman!" "Unnskyld?"
"Men så svar da!" "Nikolai Hjelm?"
Dette var merkelig. Han kikket ut i oppgangen igjen og
prøvde å forestille seg at det faktisk var den unge mannen der ute som
hadde uttalt navnet. Han fikk det ikke til å stemme, kunne ikke se noen
grunn til at denne fremmede skulle kjenne dette navnet. Det var så lenge
siden han hadde hørt det uttalt at det nærmest virket ukjent for ham selv,
mens denne mannen der ute med røtter i et land ganske fjernt fra denne
leiligheten uttalte det med største selvfølgelighet. Men så slo mistanken
ned i ham og virket umiddelbart like klar og logisk som den var
ubehagelig. Han skulle til å spørre om den sleipe degoen der ute kjente
henne, men klarte å stoppe seg selv. Hvorfor sto han i det hele tatt og
pratet med denne personen? "Du må gå nå. Jeg er
opptatt." "Jeg skulle gjerne ha snakka litt med
deg. Det er ganske viktig." "For deg eller
meg?" "I hvert fall for meg, men ..."
"Morna." Nikolai trampet et par - tre ganger i gulvet mens
han studerte globusen, det forholdsvis store hullet i bunnen og det noe
mindre på toppen. "En annen dag,
kanskje?" Han husket ikke hva han
svarte.
|