Nerdenes dansav
Sverre Knudsen InnledningKanskje
det har blitt litt for mye tid foran PC-en i det siste; jeg oppdaget i hvert
fall at jeg hadde begynt å prate med datamaskinene
min. Helt siden jeg kjøpte min første maskin for fenten år siden har jeg skjelt
ut programmer, deres funksjonalitet og skapere, men nå fant jeg plutselig ut at
denne enveis overkjøringen hadde utviklet seg til en dialog. Fremdeles med
hovedvekt på utskjelling, men det nye var at at jeg, etter å ha skjelt ut
maskinen, har begynt å observere nøye hvordan den reagerte på mine påfølgende
tastetrykk, og gjerne justerer min arbeidsmåte i forhold til denne responsen. Jeg
fører altså en dialog med maskinen. Da
begynte jeg å lure på hvem jeg egentlig snakker med. Har en datamaskin, eller Internett,
noen egenskaper i seg selv? Finnes det noe der før vi begynner å
bruke det? Når det gjelder Internett består det
jo fysisk sett av alle disse maskinene som er kobla sammen i et genialt,
usårbart og fullstendig anarkistisk nettverk. Men dette er jo bare isenkram før
det puttes programmer i dem. Altså var det programmene jeg burde se nærmere på
for å finne ut hva denne kommunikasjonen forholder seg til. Har programmene
noen egenskaper i seg selv? Bortsett fra at de utfører visse oppgaver? De
aller fleste vet hvordan et dataprogram virker. Vi klikker, så skjer det noe.
Vi dobbeltklikker og det skjer enda mer. Men ikke alltid det vi hadde tenkt
oss. Dette kan skyldes at det er et
dårlig program, at vi er for dumme, eller ... kan det ikke også være noe annet?
Føles det ikke av og til som om et program ganske enkelt ikke vil oppføre seg slik vi vil at det skal gjøre? Som om det har
noen innebygde egenskaper som er vanskelig å sette fingeren på, som er
vanskelig uttrykke konkret hva består i. Den type egenskaper som har får meg
til å begynne og føre en dialog med maskinen min. Jo visst kan jeg gå inn i
åtte nivåer av undermenyer og boltre meg i programmerernes herlige syntaks når
de forklarer oss hvilke sjekkbokser, rullegardiner og radioknapper jeg bør
velge om jeg vil kvitte meg med tåpelige spørsmål, som det klassiske Vil du virkelig gjøre dette? Og jeg får
følelsen av en undertekst med hånlige kommentarer om min mentale kapasitet. Det
føles ganske enkelt som om programmet vet bedre, og at det vil noe annet enn
det jeg selv vil. Hvorfor
er det slik? Hvorfor er programmer slik? Er det
arvelig? Samme type problemer dukker opp i stadig nye programmer. Er det
smittsomt? Lar jeg meg forme av disse programmene? Jeg begynte et lengre streiftog som
startet på Internett og endte opp i mine egne bokhyller for å finne ut av
dette. Det
var lite konkret å finne både om teknologisk arvelighet og smittsomhet, men
litt etter litt samlet det seg opp forskjellige bruddstykker av informasjon og
teori som synes å ha noe med disse spørsmålene å gjøre. Et større bilde begynte
å danne seg og jeg fikk svar på spørsmålene. Ja, det er arvelig. Ja, det er smittsomt. Formulert på en litt mer nyansert
måte: Moderne teknologi forandrer våre tanke- og
handlingsmønstre. Utvikling
og bruk av datamaskiner og Internett har påvirkningskraft langt ut over den
vitenskapelige arena; ikke minst innenfor kulturen. De viktigste forandringene
foregår i og gjennom et nytt medium: Grensesnittet mellom menneske og maskin. Vi lar oss forandre uten å ville påvirke,
selv om vi har muligheten. Teknologien
er ikke lenger en lukket boks som teknikerne plasserer foran oss og vi enten
kan skru av eller på; den fungerer gjennom et brukergrensesnitt som har blitt
et selvstendig medium. Det er i dette nye mediet forandringene og utviklingen
skjer, og dette er et område hvor man ikke trenger å være programmerer for
hverken å kunne mene noe fornuftig om, eller komme med innspill til
forbedringer av. Det er i dette grensesnittet fortolkningen av
informasjonssamfunnets nye virkelighet foregår. Denne fortolkningen er ikke noe
regnestykke, den er en kreativ prosess som kan sammenlignes med måten Zola og
Dickens i sine romaner fortolket framveksten av industrisamfunnet.[1]
Og dette skjer ikke først og fremst i bøker, men der utviklingen av
grensesnittet for nettsteder og programmer foregår. Denne arenaen, som på mange
måter er med på å forme vår framtid, burde være en ideell tumleplass for
kunstnere og intellektuelle, men overlates nesten utelukkende til teknikere og
jurister, ansatt av noen få store selskaper. Jeg
skal her prøve å legge fram noe av det jeg fant på mitt streiftog, og som ledet
fram til disse konklusjonene. Teknologi og tanker. Det er ikke noe nytt at teknologien
forandrer vår måte å tenke på. Trykkpressen gjorde ikke bare bøker mer
tilgjengelige, den forandret også tankesettet til de som leste dem. Samlebåndet
ble et perfekt symbol i den politiske kampen for makt til arbeiderne ved å være
et utvetydig eksempel på kapitalismens fremmedgjøring og undertrykkelse. TV-en
har gjort oss til umettelige konsumenter av tomhet, den har forskjøvet
maktforholdet mellom sansene våre ved å framheve bilde framfor tekst, og den
får oss i stadig større grad til å foretrekke det som skjer live framfor å studere historien. Da Apple i 1984 lanserte Macintosh
med skrivebordet som metafor i det
grafiske brukergrensesnittet, spilte de bevisst, og svært elegant, på at denne
datamaskinen skulle representere et paradigmeskifte når det gjaldt
interaksjonen mellom menneske og maskin. I den legendariske reklamefilmen som
introduserte maskinen, med entydige referanser til Orwells 1984, ble IBM framstilt som Storebror og Macen som frigjøreren for
”oss” med selvstendighet og individualitet. Microsoft kom etter hvert diltende
etter med Windows, og skrivebordet er fremdeles den rådende metaforen for
interaksjon med datamaskiner. Dette grensesnittet skal få oss til
å tenke på datamaskiner som noe vi kjenner og har kontroll over, de perfekte
tjenere; automatiske, følelsesløse og amoralske. Friheten i å klikke på ikoner
i stedet for å skrive kommandoer skal gi oss en følelse av å mestre maskiner
som bare gjør det vi ber dem om å gjøre. Men
det er jo ikke slik. Maskinene
gjør det programmererne har bedt dem om å gjøre. Når
programmererne utvikler et programs funksjonalitet gjør de hele tiden en masse
antagelser om hvordan brukerene oppfører seg, hvilke ønsker og behov vi har.
Disse antagelsene er basert på programmererens virkelighetsforståelse, verdisyn
og estetiske sans. Jo mer omfattende funksjonalitet et program er - jo større
såkalt brukervennlighet det har - desto flere slike vurderinger blir vi påvirka
av. Banale eksempler kan være tekstbehandlingsprogrammer som har helt bestemte
oppfatninger av hvordan innrykk, nummerering osv skal se ut i brevene du
skriver. Enkelte av disse påleggene kommer direkte fra de helt spesifikke
programmererne for det aktuelle programmet, men mange av de standardene vi blir
pålagt er noe de har overført fra tidligere programmer som har utført
tilsvarende oppgaver. Altså noe de har arvet. Vi tilpasser oss disse såkalte standardene.
Vi blir påvirka av produsentenes verdisyn og forståelse av verden. Vi oppfatter
at teknologien er noe som bare skjer, noe vi enten kan bruke eller la være å
bruke uten mulighet for å påvirke. Selv funksjonalitet og arbeidsmetoder som
helt åpenbart er tungvinte for oss eller gjør at vi må legge om til mer
tidkrevende og upraktiske rutiner, tilpasser vi oss. Gjerne med motvilje og
irritasjon i begynnelsen, men en dag sitter vi der og jobber silk programmene
vil at vi skal . Dette
forandrer oss - ikke så mye kanskje, men det forandrer oss. Teknologi og hverdag De samme mekanismene møter vi i et
større perspektiv når vi ser på hvordan teknologien som skal ta hånd om
administrasjon av kultur, økonomi, samfunnsstyring og personlige data utformes.
Dette er en prosess vi befinner oss midt oppe i, som defineres fra dag til dag,
og kommer til å få konsekvenser langt inn i framtiden. Programmer
som baserer seg på en virkelighetsoppfatning vi ikke deler kan få ubehagelige
resultater når det gjelder tekst- eller billedbehandling, men når det gjelder
omfattende administrative funksjoner blir konsekvensene også langt mere
betydelige. En side av dette som vi allerede har blandede erfaringer med er det
stadig økende antallet nettverk med sensitive personopplysninger. Dette er et
område hvor enhver feilvurdering er uopprettelig. Har først et nettverk blitt
tilgjengelig for flere enn det burde være, lekker all informasjon ut. Man kan
stenge det igjen, og nye opplysninger blir skjermet, men uopprettelig skade kan
være oppstått for enkeltmennesker eller grupper. Stadig nye områder av det offentlige
og private liv blir lagret i eller bearbeidet av datamaskiner. Måten vi gjør
dette på vil få større betydning for våre etterkommere enn noe lovverk.
Dataprogrammer har den beklagelige egenskapen at så snart en idé blir kodet inn
i dem, kan det være så godt som umulig å forandre. Et eksempel er ideen om at
kunnskapsinformasjon skal deles inn i enkeltfiler med hvert sitt navn og at
disse filene er plassert på ett sted. Dette kan være praktisk så lenge
maskinene har liten kapasitet. Men med dagens maskiner er mulighetene for
forskjellige krysskoblinger og mer komplekse konsepter for lagring så absolutt
til stede. Det er bare å stille krav til akkurat det som passer hver enkelt av
oss. Vårt menneskesyn avspeiles i hvordan
vi lagrer informasjon om enkeltindivider og grupper. Hvilke parametere skal
personopplysninger ha? Hvilke krysskoblinger av informasjon skal kunne være
mulig? Og aller viktigst: Hvem er det som har ansvaret for utviklingen av slike
systemer i den avgjørende fasen vi er inne i akkurat nå? Hvilken kompetanse
kreves? Spørsmål om organisering av
sensitive data gjelder ikke bare informasjon som allerede er innsamlet og bare
skal arkiveres. Det gjelder også på hvilken måte ny informasjon skal samles
inn. Det føres diskusjoner i USA om offentlig styring og kontroll av Nettet,
men også om muligheten for myndighetene til å få adgang til den enkeltes
datamaskin via det samme nettet. Dette trenger ikke være noen spion-chip som
plasseres inne i maskinen, men kan være software som finner fram på egen hånd. Den amerikanske kongressen har
bevilget 834 millioner kroner for å begynne å utvikle Internett 2, NGI, bare for i år. Dette nettet skal
bli 1000 ganger raskere, men neppe gratis å bruke. Prisen for å få være
tilkoblet kan jo også dreie seg om annet enn penger; for eksempel vil det
kanskje bli mulig å få rabatt eller gratis tilkobling om man åpner sin egen
maskin for innsyn. Noe som vil føre til at bare de rikeste har råd til å holde
personlige opplysninger for seg selv. Måten
alt dette blir organisert på vil avspeile menneskesyn og verdivalg som vi blir
nødt til å leve med, og som selvfølgelig kommer til smitte over på våre
holdninger og vår adferd i stadig større grad. Som et
ganske opplagt eksempel kan nevnes de forskjellige typene ”nettvakter” som er i
handelen. Det er programmer som skal forsøke å gjøre noe med problemene med
uønsket informasjon som finnes på nettet. Inngående dokumentasjon av rå porno,
bestialske seksuelle overgrep, perverse drap, ulykker, oppskrifter på bomber og
framgangsmåter for attentater osv, osv finnes der ute. Dette er et alvorlig
problem med mange aspekter, men nettvaktene gir inntrykk av å kunne tilby en
enkel løsning ved å filtrere bort all uønsket informasjon slik at for eksempel
mindreårige ikke skal få tilgang til den. Det finnes forskjellige måter å
filtrere informasjon på, men alle er avhengige av at noen har foretatt et valg
om hva som er riktig og galt. I og med at de fleste programmene er utviklet i
USA får man altså et amerikansk verdisyn på kjøpet. Programmer inneholder altså mer enn
den åpenbare funksjonaliteten, de inneholder også etiske standpunkter. Dette
burde tilsi at de som lager programmene tenker gjennom spørsmål knyttet til dette,
og i det minste bestemmer seg for noen retningslinjer. Slik er det i veldig
liten grad. Spørsmålet
om vi ser på mennesket som databaser eller guddommelige vesener burde være
ganske grunnleggende i denne sammenhengen. Er vi informasjonsenheter med en verdi
lik summen av vår kunnskap og erfaring eller om vi er vesener som har
grenseoverskridelse som en grunnleggende egenskap? Det er vel ingen overdrivelse å
hevde at det er det første synet som har preget utviklingen av datateknologien
så langt. Teknologi og barn Teknologien skal være til hjelp for
oss. Den skal gjøre arbeidet enklere og mer effektivt, fritiden mer givende,
morsom og innholdsrik. Men det blir ikke alltid slik. Med undring og misunnelse
kan vi observere den selvfølgelige og rå måten barn benytter seg av teknologien
på, men vi får det ikke helt til selv. Den amerikanske
kontorutstyrsprodusenten Pitney Bowes har nylig foretatt en undersøkelse rundt
de ansattes håndtering av beskjeder.[2]
Teknologien har frambrakt stadig nye måter å formidle beskjeder på, og mengden
av dem bare øker. En kontoransatt hos Pitney Bowes behandler 190 beskjeder hver
dag. Disse er fordelt på 52 telefonsamtaler, 48 e-poster, 22 voice-mail, 21
brev, 15 fakser, 11 gule lapper, 10 telefonbeskjeder, 4 notater, 4 pakker og 3
samtaler på mobiltelefon. De ansatte får ikke gjort så mye annet enn å behandle
disse beskjedene og det hjelper ikke å ansette flere folk fordi de bare
genererer enda flere beskjeder. Hva er det de absolutt må informere
om alle sammen? Vi takler ikke bruken av all den
moderne teknikken, alt for mange har et anstrengt forhold til teknologiske
hjelpemidler. Hvis vi først har dem, må vi jo nesten bruke dem. Enhver ny
mulighet for å formidle beskjeder skaper at behov hos oss for å produsere
beskjeder. Men barn takler dette annerledes. TV'en er i stykker. Det går bare an å
skifte kanal.[3] Dette utsagnet stammer fra en tre år
gammel jente. Vi kan jo bare håpe flere av hennes samtidige deler denne
oppfatningen og at det vil få alvorlige konsekvenser for fjernsynet slik vi
kjenner det i dag. Da datamaskinene begynte å bli
spredd i hjemmene våre, oppdaget vi ganske fort at barn lærte å bruke disse
maskinene mye raskere enn voksne. I dag trenger de ikke å lære det i det hele
tatt, de bare begynner og skrive og klikke - og får det vanligvis til. Det kan
virke som om programmerere og brukergrensesnitt-utviklere omsider har funnet
fram til det språket barna hele tiden har kunnet. Kanskje dette er bra, men det
er et tankekors at det oppskrytte begrepet brukervennlighet
ser ut til å ha et barns logikk som mål. Redaktøren for e-zina Feed, Steven Johnson sier i sin bok Interface Culture at vi nå bør fjerne
oss fra denne tankegangen og begynne å lage mer komplekse og uoversiktlige
brukergrensesnitt. Barnas
overlegne behandling av datamaskiner og overdreven eller ukontrollert bruk har
skapt uro blant mange foreldre og autoriteter. Nettvaktprogrammer blir
installert. Men barna, eller i hvert fall ungdommen takler dette også på sin
egen måte. De lokale nerdene rundt omkring gjør bra forretninger på å
deaktivere disse programmene for venner og kjente mens foreldrene er på jobb. Selvfølgelig er det negative sider
ved måten enkelte barn og ungdommer benytter seg av datamaskiner på, men de
overskygges grundig av at dette må være det mest kreative og optimistiske
ungdomsopprøret verden har sett. En av de mest overraskende konsekvensene av
det som har skjedd med Internett fram til nå, er at teksten har blitt så
sentral. Så lenge det vanlige telefonnettet benyttes til overføringer er det
ikke kapasitet til så alt for mye lyd eller bilder og kommunikasjonen foregår i
hovedsak med ord. På IRC, eller i såkalte chat-rooms, skriver man til hverandre i sanntid, e-post
florerer og i nyhetsgrupper diskuteres det kontinuerlig i en målestokk som
ville virket som en ren fantasi for bare få år siden. Internett og datamaskiner har
overtatt mye av rockens rolle som knutepunkt for ungdommens subkultur, mens
rocken selv i stadig større gard synes å bli et virkemiddel for
reklamebransjen. Pop- og rock-kulturen (inkludert house, techno, rap osv) har
hatt en mer sentral plass og en skiftet oftere enn inne noe annet kulturuttrykk
siden slutten av 50-tallet. Denne utviklingen vært en indikator på hvilken
retning andre sider av samfunnsutviklingen er i ferd med å ta. Tendenser har
først dukket opp i musikken og kulturen rundt den, næringslivet plukker dette
stadig raskere opp, og etter hvert når gjerne noen signaler også fram til
politikerne. I
løpet av de siste ti årene er det mest
sentrale (og kanskje det eneste) som har skjedd innenfor denne kulturen en
stadig mer utstrakt bruk av teknologi både i produksjon, presentasjon og distribusjon. Denne perioden faller
sammen med tilsynekomsten og gjennomslaget for Internett, noe som neppe er
tilfeldig. Internett
er også en subkultur og en aktiv
ungdomskultur. Noe av det mest interessante ved denne kulturen, som i
utgangspunktet er teknologisk, er at språket paradoksalt nok blir det sentrale
kommunikasjonsmiddelet. I og med at folk ikke ser hverandre blir stilen - i
betydning utseende og klær, fullstendig underordnet, og det er hva folk
sier/skriver som blir det viktige. Metaforer og juss Brukergrensesnittet
til en datamaskin er preget av metaforer hentet fra kjente omgivelser og
arbeidsoperasjoner. Så lenge vi snakker om skrivebord, mapper, søppelkasse osv
fungerer det greit, men det finnes stadig eksempler på elendige metaforer som
illustrerer mangelen på forståelse av teknologien. Noen datametaforer har
etablert seg som reelle sannheter med et ubestridelig innhold til tross for at
uttrykkene i beste fall er helt spesielle tolkninger av virkeligheten. Infobahn
eller Information Superhighway, er et typisk eksempel. ’ Politikere
bruker disse uttrykkene med ærefrykt og en tydelig følelse av å være med, av å
skjønne noe viktig som foregår og som de selvfølgelig er helt for. Alle som har
vært den minste lille tur ute på Nettet vet at det absolutt ikke er noen
autostrada der ute. Den
globale landsby er nok et hokus-pokus uttrykk som har fått gjennomslag. Den
globale landsby skjedde aldri. I en landsby kjenner alle sin rolle. Alle vet
hvem nesten alle er. De vet i hvert fall hvem de selv er. Det er ingen
selvfølgelighet i dag. Alt er virkelig flytende: Informasjon, tanker, meninger
og mennesker. De eneste stabile holdepunktene er merkevarene. Coca Cola,
McDonalds, IBM og Levi’s får status som en slags guddommelige metaforer,
symboler på noe uforanderlig, sikkert, attraktivt, vellykka og trygt. Vi har
ogsp begynt å bruke metaforer som er hentet fra
datateknolgien. Å bruke RAM og harddisk som bilder på tankeprosesser og
hukommelse er ikke helt uvanlig. Noe mer avansert, og ubehagelig, blir det når
miljøet rundt bladet Wired låser seg
helt fast til en datamaskins funksjonalitet som metafor for politiske og økonomiske
prosesser. De mener at den økonomiske utviklinga, som for dem er ensbetydende
med kapitalismen, fungerer som en datamaskin: automatisk, amoralsk og perfekt.
Dette innebærer blant annet at det ikke finnes noen grenser for vekst. Et
ganske åpenbart faktum som at jordas ressurser er i ferd med å bli brukt opp
får ikke plass i en slik modell. Det finnes jo teoretisk sett ingen grenser for
hvor mye RAM og hvor kjapp CPU man kan putte inn i en datamaskin. VR-pioneren
og musikeren Jaron Lanier påpeker i et intervju med Feed at det er tabu og
snakke om begrensninger for økonomisk vekst i Wired. Det stemmer ikke med deres
modell av økonomien fordi den skal jo oppføre seg som en datamaskin. Det grafiske brukergrensesnittet som
Apple presenterte i 1984 ble møtt med nedlatende skepsis fra flere forskjellige
hold. Bruken av ikoner ble sett på som useriøs; det gjorde datamaskinen til et
leketøy. Drøye ti år senere ble et ikon,
plassert i Windows 95, gjenstand for etterforskning av det amerikanske
jusitsdepartementet og grundige analyser i de fleste større aviser og blader i
USA. Bakgrunnen var Microsofts plassering
av en lenke til MSN (Microsoft Network) på skrivebordet til Windows 95. Ved å
klikke på dette ikonet kunne man koble seg til og melde seg inn i dette nettverket.
Konkurrentene mente at Microsoft utnyttet sin dominans når det gjelder
operativsystem til å skaffe seg kunder til sitt eget nettverk. Noen år senere
førte en helt parallell sak til rettssak mellom Microsoft og Netscape når det
gjaldt et ikon for nettleseren Internet Explorer. Den viktigste juridiske kampen om
utvikling, bruk og distribusjon av programmer foregikk imidlertid fram til
høsten –98, og gjaldt Suns programmeringsspråk Java. Nok en gang hadde
Microsoft vært ute og praktisert sin brutale politikk hvor monopol på
standarder for programutvikling kan synes å være målet. Java er et enkelt og
genialt konsept. Programmeringsspråket er det første hvor man kan skrive ett program som kan kjøres på alle typer
operativsystemer. Språket ble gjort åpent,
det vil si at koden til det er fritt tilgjengelig for alle til å utvikle videre
så lenge man holder seg innfor visse standarder som sikrer det opprinnelige
formålet. Idéen
med at programvare blir gjort gratis fordi de genererer salg av andre produkter
fra produsenten, er noe som har utviklet seg på Internett, og har, i tillegg
til å gi vanlige brukere en del gratis programmer, blitt den viktigste faktoren
til å demokratisere utviklingen av standarder innenfor datateknologien. Dette
vil ikke Microsoft ha noe av, de fikk lisens til å utvikle Java, men lagde
raskt sin egen versjon som bare gikk under Windows. Så forsøkte de å tvinge
alle sine leverandører til bare å bruke denne versjonen. Heldigvis tapte
Microsoft rettssaken, men
hvis de ikke hadde blitt stoppet, ville det ha fått enorme konsekvenser for
standarder og utvikling av de programmene som er med på å forme vår hverdag og
oss selv. Debatten rundt denne og lignende saker krever engasjement fra flere
enn jurister, teknologer og økonomer. Men for å kunne delta i en slik
debatt trenger de fleste av oss å få et litt mer fortrolig forhold til
datateknologi. Bill Gates’ herredømme Det finnes mange irrasjonelle
faktorer når det gjelder vår bruk av teknologi i det hele tatt og datamaskiner
spesielt. Det aller merkeligste er kanskje at vi godtar så mye, vi stiller
ingen spørsmål eller krav. Hvorfor reagerer ikke flere på det faktum at selv om
maskinene har blitt uendelig mye raskere de siste ti åra, så går likevel ikke
de vanligste arbeidsoppgavene noe særlig fortere? Forklaringen
er antageligvis ganske enkel: Programmene blir større og større, men ikke
nødvendigvis noe særlig mer funksjonelle for den vanlige brukeren. Nok en gang
går Bill Gates foran med de verste eksemplene. Se på Microsoft Word, verdens
mest brukte tekstbehandlingsprogram. Det trenger minimum 35 Mb for
installasjon, mens det finnes helt glimrende programmer som tilfredsstiller de
vanligste behovene som bruker langt under 1 Mb. Likevel bruker vi Word. Jo da, vi
kan skrive tekst, gjøre en del snedige saker, men bruker bare en brøkdel av det
som finnes i programmet. I tillegg må vi forholde oss til små figurer som fyker
over skjermen mens de blunker til deg og påstår at de er hjelperen din som står
til tjeneste, med mindre man finner knappen for å skru dem av. Nye versjoner som inneholder noen
nye funksjoner og mangel på kompatibilitet gjør at vi skaffer oss dem uansett.
Gates & Co spille uhemma på vår frykt for å være umoderne, å henge etter i
utviklinga, ikke være med på det som skjer. Men det er jo en grense for hvor
mange funksjoner for eksempel et teksbehandligsprogram kan ha. I forhold til Office 2000, den nye versjonen av
Microsofts største melkeku, sies det at programvaregiganten er bekymret fordi
det er så få nye funksjoner at de er redd for at folk omsider vil skjønne at de
blir lurt. Dessverre ser jeg ingen grunn til å dele denne gledelige
pessimismen. Grunnen
til at så mange benytter seg av akkurat dette tekstbehandlingsprogrammet er
ikke at det er det beste, men at det har hatt best markedsføring. Og best
markedsføring har det hatt fordi Microsoft har hatt mest penger til å bruke på
reklame. Og når noen først har fått en så ledende plass når det gjelder en
bestemt produktgruppe innen databehandling, skal det mye til at de mister denne
plassen. Den eneste grunnen måtte være at noen faktisk har mere penger enn dem
og dermed har råd til å ta opp kampen. Og det er som kjent ingen i verden som
har mere penger enn Bill Gates. Men utsiktene for framtiden er
likevel ikke bare lyse for Microsoft. Kampen om internettmarkedet mellom
Netscape og Internet Explorer var et vendepunkt for Microsoft. Wired bruker
forsiden og stor plass inne i desember –98-nummeret til å ramse opp ”83 grunner
til at Bill Gates herredømme er over.” Påstanden begrunnes blant annet med
Microsoft bruker hoveddelen av sin energi til å bekjempe andre framfor å lytte
til brukernes behov. At de bruker for mye tid i rettssalen for å bekjempe
konkurrenter. At de burde gjøre Windows fritt tilgjengelig og åpent. Og at de
burde lage sin egen, helst bedre, variant av Java. Det siste rådet de kom med:
At Gates burde gi vekk masse penger til veldedighet, har han nettopp sett seg
tvunget til å følge. Men dessverre bruker han bare småpenger i forhold til hva
formuen hans skulle tilsi. Men Microsoft har fremdeles en
ufattelig stor makt i databransjen. Og det betyr at de fremdeles kan sette
standarder. Og det er ikke de beste programmene eller standardene som
nødvendigvis vinner fram. Lignende tilfeller har skjedd før: VHS vant over det
bedre systemet Beta når det gjaldt video. Intel vant over National når det
gjaldt prossessorer. Bill Gates første seier var med MS-DOS og seinere vant
Windows over OS2 når det gjelder operativsystemer. Han vinner, men er sjelden
best når det gjelder kvaliteten på programmene. Han kjøper opp noen
konkurrenter, saksøker, eller blir saksøkt av resten, og har ikke tid til å
tenke på brukerne. Det er på data Feilvurderinger som skjer under
kodingen av et program eller en datamaskin kan være så godt som umulig å gjøre
noe med. I stedet for å bygge noe helt nytt forsetter man å lage stadig nye
versjoner oppå det som ikke fungerer skikkelig. MS-DOS og Windows er et av de
mest groteske eksemplene. En 20 år gammel beslutning om at det aldri kom til å
bli behov for personlige datamaskiner med mer enn 0,64 Mb RAM ble en
forutsetning for operativsystemet MS-DOS
og skaper fremdeles store problemer for databrukere i dag. MS-DOS ligger
i bunnen av det stadig større lappverket Windows og medvirker i stor grad til
de daglige kræsjene. Det beryktede år 2000 problemet har konsekvenser for de
fleste ”eldre” operativsystemer enten det dreier seg om forskjellige typer
datamaskiner eller elektroniske instrumenter som inneholder en eller annen form
for kode. I
operativsystemene er de grunnleggende kjørereglene for en datamaskin kodet. Og
som alle databrukere vet; hvis man først velger et operativsystem så må man
holde seg til det med mindre man skifter maskin. At dette ikke stemmer for
vanlige PC-er har ikke hatt noen særlig betydning fordi alternativene til
Windows har knapt eksistert. OS2 ble skjøvet ut av Windows, UNIX er for mer
profesjonell bruk, og Linux har først i løpet av de siste årene fått et
forståelig brukergrensesnitt. Programmeringsspråk som Java gjør at operativsystemenes
betydning minker, i og med at applikasjoner laget i Java kan kjøres på alle
plattformer, men det er nok et stykke fram til alle programmer er laget med
denne type koding. Selv om Linux utvilsomt er et bedre operativsystem enn
Windows, og i tillegg er gratis, har det fremdeles lite programmer og få
brukere. Men antallet brukere øker stadig, også innenfor skolevesen og
offentlig administrasjon, og siden Linux er åpent,
foregår det hele tiden en intens videreutvikling på systemet og stadig flere
programvareleverandører kommer også i Linux. Denne åpenheten innebærer at
operativsystemet, som er en lett versjon av Unix, og ble utviklet av en finsk
student på fritiden, ikke eies av noen. Det er vårt felleseie. Det bør
operativsystemer være for å forhindre ensretting og monopol. Linux
er bra, Linux er coolt, det er ingen tvil om det, og vi burde alle forlange det
på vår arbeidsplass. Men det finnes alt for mange brukere og systemansvarlige
rundt omkring som begynner å svette ved tanken på et helt nytt system. I stedet bruker man enorme summer på kursing i
stadig nye versjoner av dødfødte systemer fra Microsoft som en eller annen gang
må bryte sammen fordi de blir større og større, men fremdeles bare har MS-DOS i
bånn. Bare vent til du skal på kurs i Office
2000. Vi har
blitt veldig flinke og bevisste både når det gjelder å sortere søppelet vårt og
når det gjelder å sende de avskyelige røykerne på gangen, men engasjementet når
det gjelder valg av det som er det viktigste arbeidsredskapet for mange av oss,
er minimal. ”Det er på data,” sier folk som forklaring på at de ikke klarer å
utføre oppgaver som avviker ørlite fra standarden, selv om problemet er frykt
eller inkompetanse som gjør at de ikke tør å stille krav til verktøyet sitt. Faren
for ensretting på grunn av Microsofts monopoltendenser ser heller ikke ut til å
bekymre mange vanligvis engasjerte og oppegående folk. Og når det kommer til
stykket er den største forskjellen i forhold til Apple og Mac at de er mindre.
Men de er fremdeles veldig store og veldig mektige de også. Forventninger og fakta Mens forventningene til den
personlige datamaskinen for tjue år siden viste seg å være ekstremt små i
forhold til hva det har utviklet seg til, finnes det andre områder hvor
forventningene til datateknologien på ingen måte har blitt innfridd. Kunstig
intelligens (KI), Virtual Reality (VR) og Intelligente Agenter eller bots, er
tre slike områder. På 70-tallet trodde mange forskere
at man i løpet av max tjue år ville ha datamaskiner med kunstig intelligens.
Forskningen foregår fremdeles med stor intensitet på universiteter og
forskningssentra over hele verden, men resultatene lar vente på seg.
Grunnleggende for mange av dem som driver med dette er Turings modell. Den
påstår at når vi ikke kan skille en maskins respons fra et menneskes, så er
maskinen intelligent. Jaron Lanier påpeker at testing etter Turings modell også
vil gi positivt resultat om mennesket blir dummere. Uansett finnes det ingen
objektiv vurdering i Turings modell, bare en sammenligning av to typer respons Virtual reality skulle la oss få
leve ut våre mest fantastiske drømmer. Alle fysiske begrensninger skulle
oppheves og vi skulle få oppleve det totale psykedelia uten LSD'ens
bivirkninger, hemningsløs og pervers sex uten fare for smitte eller følelsen av
å være en dinosaur som tramper gjennom storbyen mens vi knuste alt som kom i
vår vei. Forventningene
har vært skyhøye, og det finnes dem som ifører seg ubehagelige og til del
groteske antrekk før de beveger seg inn i en verden av dårlig og kornete
grafikk hvor de både kan bevege seg og skyte, mens de påstår at Dette er framtiden! VR kan utvilsomt bli
et spennende område med mange muligheter, men foreløpig mest for spesielt
interesserte. Intelligente agenter eller bots
(forkortelse for robot) er et av
begrepene som de siste årene stadig oftere dukker opp i diskusjonen om
Internetts framtid, og som det også er knyttet seg store forventninger til,
både positive og negative. En bot er kort beskrevet et program som i
utgangspunktet spør deg en masse spørsmål om dine interesser og deretter skal
ta seg av informasjonsinnsamlingen på Nettet for deg. Dette innebærer flere problemer.
Hvis du definerer dine ønsker og behov til en bot må du regne med at den
sladrer om dette og gjør deg til et veldefinert bytte for personlig tilpasset
reklame, noe som allerede har begynt å bli et problem på Nettet. Muligheten for
å bestikke botene blir også store i og med at dine ønsker vanligvis ikke vil
være definert i forhold til varmerker, men etter varetype. De som betaler,
kommer øverst på trefflistene. Et annet problem er at du overlater selve
utvelgelsen av hva du skal få se, lære og oppleve til et program. Det er jo
ikke sikkert du er enig med dette programmet, og uansett hvor komplisert det er
dekker det neppe alle dine behov. Dette betyr at du må tilpasse deg programmet.
Er det da "agenten" som er intelligent eller du som har blitt
dummere? Det er
ikke bare i forhold til bots vi står i fare for å gjøre oss dummere for å
tilpasse oss et program, men noe som de fleste brukere en eller annen gang
støter på. Et eksempel kunne f. eks være Apples Newton, en liten og søt
"personlig organisator" som skulle gjøre hverdagen enklere for deg
ved å minne deg på viktige gjøremål, og til dels også utføre dem for deg. Hvis
din hverdag besto av oppgaver som "Send en fax til Hans" og
"Ring til Grete" ville alt bli strålende, men hvis du også har tenkt
til å organisere tiden din til andre gjøremål, så får du problemer. En mulig
løsning er jo selvfølgelig å begynne å sende mange faxer og ringe en god del
telefoner. Da får du i hvert fall valuta for pengene. Men det finnes i hvert fall en type
arbeidsoppgave hvor begrensninger kan være en forutsetning. Det gjelder
kreativt arbeide, for eksempel å lage musikk eller skrive et filmmanus. Til
slike oppgaver kan begrensende programmer paradoksalt nok virke frigjørende.
Kunstnere trenger rammer de kan utvikle noe innenfor, og verktøyet de benytter
seg av er alltid med på å skape disse rammene. Det gjelder bare å være bevisst
hvilke begrensninger verktøyet har, og det er utvilsomt vanskeligere å skjønne
rammene til et program for utvikling av filmmanus som Movie Magic Dramatica eller en ”groovegenerator” som Recycle enn det er for en skrivemaskin
eller en gitar. Man må utnytte programmene etter eget behov, leke med dem og
avslutte dem i tide. Det er fullt mulig å utvikle et fullt ferdig filmmanus
gjennom bruk av prototyper Dramatica,
men det blir neppe særlig spennende. Hvis man bruker programmet til skisser og
utprøving av idéer derimot, kan programmet virke som en brainstorming sammen
med et panel av dyktige dramaturger. Bruk det som kunstner, ikke som nerd. Nerdenes dans Datamaskiner og Internett er ikke
lenger bare for nerder, men det er i stor grad fremdeles dem som styrer
utviklingen. Slik må det ikke fortsette å være. Problemet med å utvikle nye, nyttige
og spennende programmer og brukergrensesnitt ligger ikke lenger i å få løst de
tekniske problemene, men i mangel på fantasi og kreativitet. Folk som kun
sitter og hakker kode for å gjøre noe raskere eller gi det mer omfattende
funksjonalitet blir ikke de viktigste personene i utviklinga som skjer
framover. Det blir de som kan tenke helt nye tanker, snu på vante
forestillinger og finne andre vinklinger enn vi allerede har sett. Dette vil
være folk som kan noe mer enn bare data. Folk med bakgrunn fra absolutt alle
tenkelige fagområder eller med spesielle erfaringer som også har en viss
innsikt i datateknologi vil bli de som leder an i utviklingen. Folk som ikke er
fortapt i teknikk og målbare resultater, men er opptatt av teknologien fordi
den gir dem opplevelser, kunnskap og glede. Hvis
vi bare skaffer oss makt ved hjelp av teknologien, vil vi trenger mer for å
beholde makten, og blir dermed avhengige av den. Vi må
benytte oss av denne teknologien med lidenskap, ikke som et middel til å skaffe
oss makt. [1] Steven Johnson: ”Interface Culture” (HarperEdge, 1997) [2] Martin Pawley: ”Information out of control” (Telepolis - http://www.ix.de/tp/english/) [3] Jaron Lanier, Wired, januar –98 (Laniers hjemmeside - http://www.well.com/jaron/) |